Magne Ludvigsens samling består av biler som en gang var for massene. I dag er de sjeldne klenodier.
Når man hører om en person med en stor bilsamling, er det fort gjort å forestille seg at vedkommende har en museumsgarasje full av klassiske sportsbiler. Man ser for seg skinnende investeringsobjekter med V8- og V12-motorer, laget i få eksemplarer for datidens jetsettere.
Magne Ludvigsens biler er riktignok sjeldne, men ikke fordi de var uoppnåelige da de ble laget. Snarere tvert imot. De fleste av Magnes biler har nemlig vært masseprodusert i store antall. Årsaken til at de er sjeldne i dag, er enten at de ble brukt opp, eller at de i en periode ble regnet som så verdiløse at ingen gadd å ta vare på dem.
Drømmebilen
Det hele startet med en Wartburg fra 1958. En kompis av Magne hadde en slik, og i 1991 ble det til at Magne også kjøpte seg en. Wartburgen har han fortsatt.
– Siden det har det vridd seg litt, sier Magne da vi møter ham ved en låve på Hadeland – ett av flere steder han oppbevarer bilene sine.
Et par år etter at Magne skaffet seg Wartburgen, ble han med på «Treff til 1000», et årlig arrangement for småbiler med motor under 1000 kubikkcentimeter. Her så han en bil som ifølge ham selv var den kuleste han noen gang hadde sett.
– Da tenkte jeg: En sånn skal jeg ha.
Bilen var en Renault 4CV med hekkmotor og selvmordsdører. Renault 4CV var imidlertid vanskelige å få tak i, men i mellomtiden fikk han et tips om en 1962-modell Renault 4 som han fikk kjøpe av første eier, et eldre ektepar fra Hamar. Dette ble den første Renaulten i samlingen. Året var 1995. Og året etter fikk han endelig tak i en Renault 4CV.
Bilene blir på ingen måte behandlet som museumsgjenstander. De har vært flittig i bruk, blant annet på familieferier sørover i Europa.
Miljøet
Låven på Hadeland er full av biler, flere i utstillingsstand, andre i et eller annet stadium av halvferdig eller falleferdig. Det er en overvekt av franske biler i lokalet, da særlig Renault. Bilene trillet ut av salgslokalene for en generasjon eller to siden, og var da typiske bruksbiler.
Som så mange andre entusiaster trekker Magne fram det sosiale.
– Det var det jeg savnet med Wartburgen, vi var så få. Med Renault er det et levende miljø. Og vi bruker bilene. Gøy! sier Magne.
I 2000 var det et internasjonalt treff for det franske merket i Norge, og da gikk turen til Nordkapp.
– Vi startet på Bogstad camping og brukte ti dager gjennom Norge.
På vei tilbake kjørte de gjennom Sverige.
– Men det var utrolig kjedelig, med trær på alle kanter. Så vi bestemte oss for å komme oss fortest mulig hjem og kjørte nonstop. Vi koste oss overhodet ikke skauen og var tilbake i Lommedalen etter 36 timer.
Bilen var Magnes Renault 4CV fra 1961, med 26 hestekrefter.
Utrolig nok har han også kjørt fra Norge til Sørkapp, altså sørspissen av Afrika, med en av bilene fra samlingen. Det var i 2004, og bilen var en1980-modell Renault 4.
Mikrobiler
Selv om det er Renault som står Magnes hjerte nærmest, har han vært innom en enorm mengde andre bilmerker også. Han er generelt glad i små biler, det som gjerne kalles mikrobiler. I lagerhallen står det blant annet en knøttliten Lloyd varebil.
– Den er helt forferdelig å kjøre. Med to sylindre, 0,6 liters motor – og dette er den kraftige varianten – med ekstremt mye vibrasjoner. Det er en skikkelig drittbil.
Fra tid til annen har Magne også gått for mer «normale» biler.
– Jeg kjøpte en Volvo Amazon, et innfall, tenkte at det er jo en bil man bør ha hatt. Men det var ikke noe for meg.
Så den ble solgt.
De aller fleste av bilene Magne har eid, har en norsk historie. De er kjøpt nye her, og de har levd sitt etter hvert lange liv på norske skilter.
– Det er gøy å finne en bil. Av og til finner man gull, en bil med en god historie. I tillegg har det vært veldig givende å være på møter og treff. Der har jeg møtt karer som har drevet med dette lenge, som kjenner historiene og bilene. Tradisjonsbærere. Så kan vi ta med oss denne kunnskapen videre når de eldre generasjonene faller fra.
Hundrevis
Noen ganger er i bilene i god stand, men skal man holde på slik Magne gjør, må man også være klar for litt mekking. Sveising av rust er for eksempel noe man bør ha mulighet til å drive med. For det er ikke alltid bilene Magne finner på skattejakten til låver og hager, har levd et liv under tak med den oppfølgingen som kreves.
Og en gang iblant har han gått på en smell. Ved låven på Hadeland står to Renault 4 som viste seg å være så reduserte at det ikke var hensiktsmessig å sette dem i stand igjen. I dag er de nærmere det å bli en del av naturen rundt låven, enn å få en godkjenning hos Biltilsynet.
Yndlingsbilen
Hvor mange biler har Magne akkurat nå? Spørsmålet er ikke så enkelt som det høres ut. Etter litt tenking og telling på flere hender, konkluderer han med at det trolig er 22 stykker.
Totalt har han hatt «flere hundre biler», noen nye, men stort sett gamle.
– Det virker sikkert som jeg har brukt masse penger på dette, men du må huske på at jeg har dreve på lenge og ofte finner billige biler. I tillegg er det mye byttehandel. Og mange av bilene har jeg hatt i flere tiår.
Hvis han bare skulle beholdt én bil, er han overhodet ikke i tvil om hvilken det skulle vært.
– Den røde Renault 4-en fra 1962. Den skal jeg aldri kvitte meg med.
