Det siste tiåret har analog fotografering opplevd et comeback. Børst støvet av bestefars Minolta, plukk opp en filmrull og (gjen) oppdag gleden over gammeldags «slowtography».
Det er ikke mange mørkerom igjen i Norge. Bak en lyseblå ståldør på Oslos østkant finner vi ett av de få. På hyllene langs veggen står flaske på flaske med fremkallingsveske, stoppebad og skyllemiddel. Lukten – en mild miks av kjemikalier og traktekaffe – sender tankene 20 år tilbake i tid, da timelang fotoutvikling ble markedsført med ordet «ekspress».
KLASSISK: Analog film har opplevd et globalt comeback det siste tiåret. Produsenter som Kodak har nylig relansert klassiske filmtyper etter økende etterspørsel. FOTO: Axel Munthe-Kaas Hærland /– Jeg tror filmens comeback er en motreaksjon på den digitale hverdagen vår, sier dokumentarfotograf Brian Cliff Olguin. – Gammeldags film krever kanskje en del konsentrasjon og tålmodighet, men nettopp derfor lærer du veldig mye av å bruke det.
Roer ned
I samarbeid med forfatter og samboer Mirjam Sorge Folkvord lanserte Brian nylig «Bygården» (Manifest Forlag), der vi følger beboerne i en kommunal boligblokk i hovedstaden gjennom tre år. Samtlige bilder i boken er tatt med analog film, de fleste gjennom et nesten 50 år gammelt, 2,7 kilo tungt Mamiya RB67. Hvorfor – som eier av flere digitalkameraer – bruke teknologi som er både kostbar, tidkrevende og utdatert?
– Jeg har ingen ting imot digital teknologi, og bruker det selv en del, men å jobbe med film endrer måten jeg tar bilder på, forteller Brian. – Jeg fyrer ikke bare løs, men får et roligere og mer bevisst forhold til hva jeg gjør og hvorfor. Fra filmtypen jeg velger ut til kameraets innstillinger til måten bildene fremkalles på i mørkerommet. Denne prosessen tror jeg flere og flere blir nysgjerrige på, særlig unge som aldri har tatt bilder med annet enn en telefon som tar alle avgjørelser for deg.
– Alltid en risiko
Ordet «fotografi» stammer fra det greske «photos» (lys) og «graphos» (tegning), som sammen beskriver den analoge bildeprosessen – «å tegne med lys» – på en både vakker og realistisk måte. Når du bruker film, slipper kameraet inn lys som danner et bilde på en tynn plastoverflate med millioner av mikroskopiske krystaller. Fra en rull med 35 mm-film sitter du vanligvis igjen med 36 bilder, som senere må fremkalles gjennom en presis kombinasjon av kjemikalier, vannbad og tørking. Deretter kan filmen utvikles videre i fysiske kopier eller skannes og behandles digitalt på en datamaskin. Hvis filmen utsettes for ytterligere lys på noe punkt før fremkallingsprosessen, blir bildene overeksponerte – og dermed ødelagt.
– Det er alltid en risiko assosiert med bruk og fremkalling av analog film. Men når du først har gjort det noen ganger, blir det mye lettere, sier Brian. – Folk brukte tross alt analog filmteknologi i mer enn hundre år før digitale sensorer tok over.
Jubelrop
Her til lands nådde filmens gullalder sitt høydepunkt i 2003, da det ble solgt rundt 10 millioner filmruller årlig i norske fotobutikker. I tiden som fulgte var det mange som spådde at analog film ville dø ut, og alt – inntil nylig – tydet på at de hadde rett. Analog-entusiaster slapp ut et kollektivt jubelrop i 2017, da Kodak annonserte relanseringen av den populære filmtypen Ektachrome.
– Vi har allerede startet å evaluere hvilke andre filmtyper vi kan bringe tilbake, sa Kodaks filmsjef, Dennis Olbrich, til Time Magazine.
Brian – som selv har en rull med Ektachrome liggende i skapet – er ikke overrasket.
– Vi ser det samme skje med vinyl, matlaging og gamle biler, sier han. – Folk er åpenbart villige til å investere ekstra tid og innsats for en dypere og mer omstendig opplevelse av ting de liker.
Tar seg tid
Grunnleggende fremkallingsteknikker er noe de fleste kan få til hjemme, men prosessen vil alltid innebære en viss risiko for feilbehandlet film. Mange leverer derfor rullene sine til profesjonelle laboratorier, som det fremdeles finnes en håndfull av rundt om i landet. Et av dem er Studio Technica i Oslo, grunnlagt for 40 år siden. Der møter vi «nyansatte» Atle Rye Carlsen.
– Jeg har bare jobbet her siden 1990, forteller han. – Det er veldig gøy å se at flere får øynene opp for den unike estetikken og opplevelsen analogt fotografi tilbyr.
Carlsen sier at strømmen av filmbrukere øker jevnt og trutt, men at antall ruller som prosesseres på laben, forblir relativt lavt sammenlignet med filmens storhetstid.
– Folk kommer ikke inn med bæreposer fulle av ruller som de pleide. Nå er det mer folk som tar seg god tid med filmen de kjøper. Men det er ingen tvil om at dette er en trend, sier han.
Bygget for å vare
Hvor mye koster det egentlig å starte med analogt fotografi? Carlsen forteller at populariteten har ført til økte priser på fotoutstyr, men at det absolutt ikke trenger å koste skjorta.
– Et kamera er i bunn og grunn en lystett boks og har liten påvirkning på bildekvaliteten. Noen merker er blitt veldig ettertraktede for samlere og profesjonelle, men du får enkelt kjøpt fullt fungerende utstyr for en hundrelapp eller to. Og til forskjell fra dagens digitale modeller ble mange av de eldre kameratypene bygget for å vare i mange tiår.
Carlsen håper at flere fotografer prøver seg på analog teknologi i årene som kommer, både på bruk av film og på fremkalling hjemme.
– Du trenger ikke et eget mørkerom for å eksperimentere med fremkalling. Det holder å kjøre et håndkle under døren og gjøre det på badet. Jeg hadde ikke hatt noe imot konkurransen. Jo flere som prøver seg, desto bedre er det, sier han.
Dette trenger du for å fotografere analogt
Kamera og linse: For digitale modeller myntet på "avanserte amatører" må man typisk ut med fem siffer bare for kamerahuset, langt mer om du i tillegg skal investere i tilhørende linser. For analogt fotoutstyr, derimot, er regnestykket langt mer budsjettvennlig om du unngår de mest kjente merkene som Leica og Hasselblad. Et fungerende kamerahus og et enkelt objektiv trenger ikke koste mer enn et par hundrelapper.
Film: Den vanligste formen for analog film er 35 mm, men du kan også gå opp i størrelse til medium- eller storformat. Det er 35 mm som er enklest å bruke for begynnere. Svart-hvitt er som en regel mye lettere å fremkalle enn fargefilm, og er et godt utgangspunkt om du vil lære deg prosessen. Film selges fremdeles i mange fotobutikker, og oppbevares best i kjøleskapet.
Kjemikalier og mørkerom: Å fremkalle filmen krever lite mer enn en fremkallingstank og to- tre kjemikalier, men om du skal utvikle bildene til fysiske eksemplarer trenger du mer omfattende mørkeromutstyr. Mange velger derfor å overlate dette til profesjonelle laboratorier, som kan ta deler av - eller hele - jobben for deg. Det finnes også fotoforeninger rundt om i Norge der medlemmer får tilgang på mørkerom. Eksempler er Fotoklubben ved Universitetet i Oslo og Bergen Kameraklubb. På nettsider som Youtube finnes det et hav av videoinstruksjoner om hvordan film fremkalles.
Skanner: Etter at filmen er fremkalt kan du skanne negativene og behandle filene digitalt. Jo dyrere skanneren er, desto høyere kvalitet på bildefilen, men for folk flest vil det holde med en standard fotoskanner til et par tusen kroner. Dette er også praktisk om du vil digitalisere gamle bilder og filmnegativer fra familiealbumene dine.
