1906: Filmskaperen John Huston ble født i Nevada. Han debuterte som regissør med «The Maltese Falcon» i 1941 og kom senere til å signere klassikere som «Key Largo» (1948), «The Asphalt Jungle» (1950), «The African Queen» (1951), «The Misfits» (1961), «The Night of the Iguana» (1964) og «Fat City» (1972). Som skuespiller huskes han bl.a. for sin uhyggelige rollefigur i Roman Polanskis «Chinatown» (1974). Huston var en Hollywood-personlighet av den gamle skolen. I selvbiografien «An Open Book» oppsummerer han i fem punkter hva han ville ha gjort annerledes om han fikk leve om igjen: «Jeg ville ha tilbrakt mer tid med barna mine. Jeg ville ha tjent pengene før jeg brukte dem. Jeg ville ha drukket vin fremfor brennevin. Jeg ville ha latt være å røyke mens jeg hadde lungebetennelse. Jeg ville ikke ha giftet meg for femte gang.»
1926: Illusjonisten og utbryterkongen Harry Houdini utførte et av sine mest berømte stunt på Shelton Hotel i New York, da han lot seg nedsenke i hotellets svømmebasseng i en forseglet beholder. Houdini tilbrakte 91 minutter i tanken før han brøt seg ut. Stuntet var ment som et stikk til egypteren Rahman Bey, som hevdet at han ved hjelp av sine «magiske evner» hadde holdt ut i en lignende tank i én time. Houdini bedyret senere at han ikke hadde tydd til andre knep under vannet enn å puste rolig og kontrollert. I løpet av sin karriere vendte Houdini flere ganger tilbake til temaet «levende begravet». Første gang var i 1915, da han lot seg begrave under seks fot jord i en likkiste. Houdini var nær ved å miste livet under stuntet.
1966: Læreren Bian Zhongyun ble slått i hjel med stokker av unge rødegardister ved en skole i Beijing. Hun er senere blitt omtalt som det første dødsofferet for Kinas kulturrevolusjon. Den storstilte utrensknings- og ensrettingskampanjen, som skulle vise seg å vare i et drøyt tiår, hadde til hensikt å rykke det før-kommunistiske Kina opp med roten. Et uttalt mål var å utslette «de fire gamle», forstått som kultur, skikker, vaner og tankegods som var uforenlig med kommunistpartiets ideologi. I praksis innebar kampanjen en nådeløs forfølgelse av «fiender av folket». Med kulturrevolusjonen begynte også en opptrapping av personkultusen rundt Mao Zedong. I mai 1966 erklærte partitoppen Lin Biao i en tale: «Formann Mao er et geni, Formann Mao er sannheten, ett ord fra Formannen er mer verdt enn ti tusen av våre setninger.»
(©NTB)
