Det var en gang en forhekset keiserinne som hersket over et land langt mot nord. I landet levde det mange ville dyr og fugler. Keiserinnen kunne se i det magiske speilet sitt at de andre artene var vakrere enn henne selv, og derfor ville hun ta knekken på dem, med en magisk trylledrikk som hun hadde fått av ei trollkjerring. Trylledrikken kunne man ta både vaginalt, analt, oralt og intravenøst, og man kunne tylle den i seg både til lands og til havs. Ja, også i luften kunne man helle i seg drikken, og det beste med den var at den kunne utløse grønne subsidier.
Trylledrikken var grønn å se på, men straks den kom innunder huden, ble den dyp blå og giftig som hydraulikkolje. Både dyr og mennesker, fugler, fisker og insekter skulle settes på kur, både morgen, middag og kveld, og det skulle ikke være nødvendig med tvang, for det hadde trollkjerringa sagt, at hvis du bare får undersåttene til å tro på det, så svelger de hva det skal være, helt uten å mukke. “Tro kan flytte fjell”, ropte trollkjerringa fra anleggsbilen, og trauste, gamle Dovrefjell skalv av skrekk, for nå var det visst slutt på å være enig og tro.
Til å hjelpe seg med å gjennomføre trylledrikkmassakren hadde keiserinnen syv små opposisjonspolitikere som lot som om de var uenige med henne, slik at innbyggerne skulle få tro at de levde i et ekte demokrati. I hoffet var det også en liten geitebukk som het bukken Ruse. Den lille bukken Ruse fikk havre av store og mellomstore bukker, og til gjengjeld breket han akkurat det de ville, til alle de store avisene i hovedstaden, for det hadde Keiserinnen bestemt, at havrebukken skulle være Premissleverandør.
Så var det en dag at den mellomstore bukken Zephyr skulle inn på kontoret til olje- og energiminister Tina Bru, for å gjøre seg fet. “Hvem er det som banker på hos Bru?” skrek trollet. Han hadde lenge ment at bukker og purker herjet for mye med kloden, og nå hadde han fått støtte for denne tanken i dokumentarfilmen “Planet of the Animal Farm”, som lå ute på YouTube til gratis nedlasting. “Slutt å blande deg oppi mine saker, ditt troll”, sa Tina Bru. “Vi har ikke noe lobbyregister her i gården, for det har Keiserinnen sagt, at det trenger vi ikke, for samfunnet vårt er basert på tillit”.
“Det var før det”, sa trollet. Han logget seg inn på Staskanalens nyhetssending, og der stod den lille bukken Ruse og slaktet hele “Planet of the Animal Farm”, uten at han hadde sett den. “Filmen viser bare troll som konspirerer og saboterer trylledrikkregimet til trollkjerringa”, mente den lille bukken Ruse. Som Premissleverandør hadde han ansvar for å breke dette, klart og tydelig, gjennom Staskanalen.
Den lille Bukken Ruse hadde ikke tålt så godt å være minst. Det var tungt for ham å se hvordan de andre bukkene trampet og stanget, når han selv bare kunne trippe og trappe. Da de store bukkene fersket ham for tredje gang, trøstespisende, med hodet dypt nede i en havresekk, fikk han tilbud om klippekort til Staskanalens debattprogrammer om klima og miljø. I varmen fra tv-lampene skulle han breke både løgner og halvsannheter, slik at de største bukkene kunne få det akkurat slik de ville med Tina Bru.
Så hendte det en dag at et helt nytt koronavirus hoppet og spratt inn i riket, via kroppene til festglade alpeturister. Keiserinnen fanget det trinne viruset i sin hule hånd. Ja, hun grep muligheten, bokstavelig tak, der hun knuget koronaen til sitt bryst. «Så rolig og sindig hun er. Nå kan vi føle oss trygge», sa innbyggerne til hverandre, og så sendte de hverandre hjerter og stjerner via det trådløse nettet, for ingen fikk lov til å ta på hverandre, og helst skulle man holde seg innendørs for å unngå det viruset som bare herskerinnen kunne tåle.
Det var forresten ikke bare nettet som var trådløst. Også keiserinnen selv var uten en tråd, for hun likte å vise, til alle og enhver, hva hun hadde å by på, og det var ikke lite. Helt naken var hun dessuten ikke, for klimakuren hadde hun alltid på seg, som sjefspådriver for verdensordenens bærekraftsmål. «Jeg bremser viruset for dere», lovet hun den ene dagen. «Jeg fortrenger viruset», proklamerte hun den neste. «Jeg slår ned hele viruset», utbasunerte hun den tredje dagen, og innbyggerne satt som fjetret, for det var givende å følge denne kampen, mellom keiserinnen og korona.
Kampen mot det frekke viruset var så spennende og intens at landets innbyggere slett ikke la merke til en annen kamp som foregikk, en kamp som egentlig var enda mer alvorlig, en kamp Staskanalen helst ikke ville vie så mye oppmerksomhet, fordi det kunne gå utover de økonomiske interessene til styrelederen. Med kraftige horn og lårmuskler hadde han forlengst kommet seg inn på Tina Bru. Nå gjaldt det bare å få sprengt setra før året var omme.
På et sted med god dekning satt trollet, og nå hørte han at det trippet og trappet der oppe på brua, som utbyggeren hadde satt opp, uten å søke byggetillatelse. «Hvem er det som tramper på lovverket?» ropte trollet, men for døve ører. Et gigantisk koronavirus hadde nå hypnotisert landets innbyggere gjennom tv-ruta.
Mens trollet ropte og skrek helt forgjeves, gikk mellomstore og store bukker løs på det lille som var igjen av ville dyr og fugler. Marg og bein ble knust og most til det ugjenkjennelige. Snart rullet bukkene ned hele setra og like til Cayman Islands, for så feite hadde de blitt at pengene måtte gjemmes i et skatteparadis. Den lille bukken Ruse ble rusa på seg selv, og levde lykkelig i den Staskanalen i alle sine dager,
og snipp, snapp, snute, så var naturmassakren i rute.
