Det har lenge summet rykter om at det skulle bygges batterifabrikk i Orkland. Ja, der også.
Det tilbudet har jo gått som en farsott langs norskekysten de siste årene som et Nigeriabrev. Med lovnader om tusenvis av arbeidsplasser, gull, røkelse og myrra hadde jeg nær sagt.
Beklager Orkland, men det kommer ingen batterifabrikk med 2500 arbeidsplasser.
Hvordan jeg kan si det? Ja nå sier jo iniativtakerne det selv. Det KAN skje– en gang i fremtiden kanskje, men nei, aldri.
Hvorfor? Hvilke utenlandske foretak ved sine fulle fem ville etablert en fabrikk som krever 2500 ansatte i klodens dyreste land hva angår lønninger, arbeidsgiveravgifter, forsikringer osv i tillegg til planetens strengeste arbeidsmiljølov når de kan få bortimot gratis arbeidskraft, kraft og frie tøyler i Asia? Ja, så rå er verden.
De som står bak søknadene i Norge er små firma som er ute etter vindkraftkonsesjoner og kun det. Når det er oppnådd selges disse til utenlandske selskaper som har økonomiske muskler til å realisere et vindkraftverk til flere milliarder. Kraften disse vindkraftverkene teoretisk kan produsere, er det mange kjøpere til i hele Europa.
Akkurat som de tyske statsbaner har kjøpt "ren kraft" på papiret til 30 øre/kwh fra Norge – Tellenes vindkraftverk i Rogaland "leverer" til Google. Dette er hele hensikten– få gjennom vindkraftkonsesjoner.
Som sagt er dette velkjent teknikk. Like over fylkesgrensen for eksempel. I Aure kommune på Nordmøre, sto slaget om vindkraft for noen år siden. Det førte til store utskiftninger i kommunestyret da lokalvalget i realiteten ble et vindkraftvalg. Noe vindkraftverk ble det ikke på Skardsøya. For andre gang hadde befolkningen unngått katastrofen.
Han som ville ha kloa i en vindkraftkonsesjon er identisk med mannen som hevdet det skulle bli batterifabrikk i Mo i Rana om bare det ble vindkraft, Tore Ivar Slettemoen i Njordr as via Zephyr.
5000 arbeidsplasser var det vel snakk om der i starten. Det er nå kokt ned til 600 – kanskje. Prosjektet skal koste 60 milliarder. 4 milliarder har Vestre gitt bakmannen allerede. Som forøvrig har flyttet til Sveits for å unngå å betale skatt av de statlige pengene han har mottatt.
I Aure allierte han seg med noen som drømte om et landbasert lakseoppdrett hvor strømmen skulle gå. Om laksen skulle holde pusten når vinden ikke blåser ble det ikke sagt noe om men ingen vindkraftverk kan forsyne noe alene. Det må samme antall kilowatt til i balansekraft som vindkraftverket teoretisk kan levere – til uforutsigbare og uregulerbare tider.
Men det behøver man ikke ta hensyn til da det jo ikke kommer noen fabrikker med enormt behov for strøm og tusenvis av ansatte.
I Trondheim åpnet Siemens en batterifabrikk i 2021. Den har tre ansatte. De setter sammen ferdigproduserte battericeller til ferjer. Det meste skjer med roboter som arbeidskraft. I Bergen finnes en lignende. De dekker behovet for norske ferjer og mer til. Som forøvrig er bestemt Hydrogendrevet før de har fått ladet sin første runde helt problemfritt. Utviklingen går raskt som vi ser, men hvilken vei ?
I alle fall Orkland. Jeg må nok skuffe dere. Det er nok arealet for vindkraft som er interessant her i dette eventyret. Skulle det komme en liten bedrift som setter sammen battericeller som i Trondheim vil ikke det kreve et eget vindkraftverk eller tre.
Norsk kraftpolitikk er på konstant ville veier og det ser ikke ut til å gå opp for folk dessverre.
