Når man runder 75 år som jeg gjør den 18. januar, er det tid for mange refleksjoner. For verden har endret seg – og det voldsomt på både godt og vondt i løpet av disse årene. Folk på min alder er vel den generasjonen i verdenshistorien som har sett de største endringer i løpet av et par mannsaldre. Vi har opplevd mye. Materielt sett har vi fått det mye bedre enn det vi var vant med da vi var barn. Men vi har også mistet noe. Det gjelder kanskje ikke minst den naturlige leken – og det at vi var fornøyd selv med de minste gaver.
Selvsagt har vi mistet mange som har stått oss nært. I vår alder har de aller fleste mistet både far, mor og søsken og andre i nær familie eller i vennekretsen. Det er sårt, men minnene kan ingen ta fra oss. For min del hadde jeg en fantastisk oppvekst i en flott familie. Jeg har ellers hatt et spennende liv.
Mange gode minner
I boken «Gjenreisningsbyen Kristiansund» har jeg samlet mange av minnene fra min oppvekst. Det å være født etter krigen i en by som var bombet sønder og sammen har selvsagt satt sitt preg på både meg og alle andre i min generasjon. By og land hand i hand er et uttrykk som har brent seg fast hos meg. Jeg var nemlig mye på landet, nærmere bestemt på slektsgarden i Straumsvågen i min oppvekst. En gren av meg er fra bondeslekt.
På Straumsneset på Nordmøre drev min bestefar og senere min onkel og hans familie gammeldags jordbruk med hest og all verdens dyr. Fra tidlig alder måtte jeg selv bidra i gardslivet. Det lærte jeg mye av. Men jeg lærte også hvor viktig samspillet mellom by og landsbygd var. Dette samspillet har dessverre mange glemt – ikke minst byfolkene som er seg selv nærmest.
Da barn fikk leke uten innblanding
Det jeg kanskje husker aller mest fra barndommen er hvor viktig leken var. Og den gangen var det ingen voksne som blandet seg inn. Vi tok selv initiativet og vi styrte leken uten innblanding. Vi måtte også lære at det var farer. Når vi «kappet land», måtte vi bruke kniv. I dag har vel foreldrene våre blitt meldt til barnevernet på grunn av alle våre innfall. Men vi overlevde – og vi tok med oss kunnskap som har kommet godt med videre i livet.
For min del har jeg alltid vært et samfunnsengasjert menneske. Allerede i 16-årsalderen var jeg formann i en politisk ungdomsorganisasjon på fylkesplan. Jeg var aktiv i elevrådsarbeid – og jeg hadde tidlig evnen til å stille kritiske spørsmål til lærerne.
Pressemann i mer enn 50 år
Da jeg var ung var Kristiansund sentrum for det store årlige vintersildefisket. Jeg lærte tidlig å fotografere – og under sildesilda var det nok av motiver. Det var derfor naturlig at jeg begynte å levere bilder, nyhetssaker og reportasjer til aviser rundt om i landet. Dette ga solide inntekter som var nok til å kjøpe egen bil som 18-åring – en hvit boble.
Når man er født i en sjøfartsby som Kristiansund, måtte jeg som mange andre også prøve sjømannslivet. Som landets første offiseraspirant fikk jeg mange opplevelser i Bergensrederiet Westfald Larsen. Da jeg mønstret på «Fjellanger» var vi 44 mann om bord. Da jeg mønstret av var det 24. Dette var midt i rasjonaliseringens tid. Jeg opplevde toppen av gulltiden i norsk skipsfart, men det gikk fort nedover etter at jeg gikk i land.
Etter mange freelanceoppdrag for norske aviser fikk jeg i 1969 fast jobb som journalist i Tidens Krav. I tiåret som fulgte var jeg også politisk aktiv, men da jeg flyttet til Bergen for å gå inn ledelsen i avisa «Fiskaren» ble politikken lagt på hylla. Men engasjementet beholdt jeg. Den gang var presseyrket mer et kall enn et yrke. Vi sto på for leserne våre, for kommunene og det distriktet vi dekket. Ingen nyhet var for liten. Vi sto på døgnet rundt. Dette var før Arbeidsmiljøloven var innført.
På midten av 80-tallet ble det en kort tur tilbake til Kristiansund som disponent i TK. Dette var en tid med aviskrig i nordmørsbyen. Den vant TK. I 1987 gikk turen til hovedstaden og til byggenæringen. I 1992 ble jeg ansatt som redaktør og daglig leder i Byggeindustrien. Det ble litt av et eventyr. Fra bunnløs elendighet etter jappetiden startet oppgangen i byggenæringen – og den fulgte jeg helt til pensjonsalderen startet.
Ta vare på historien
Jeg har skrevet en rekke bøker. Jeg har nemlig vært opptatt av å ta vare på historien. Jeg skulle ønske at dagens journalister og politikere også kunne fordype seg litt i historien og i historiene. Det har vært en viktig ballast for dem. Jeg gremmes av alle de selvsikre «broilerne» som har svar på det meste her i livet.
Ellers har jeg aldri glemt hvor jeg kommer fra. Uansett hvor jeg har vært rundt om i verden har jeg alltid presentert meg som kristiansunder og nordmøring. Jeg har møtt utrolig mange interessante og hyggelige mennesker på min vei. Tidlig lærte jeg et motto i avisverden – Den lille notis tar dagens pris. Ingen nyhet er for liten.
Stol på egne krefter
Jeg har ellers hatt et livsmotto – «Stol på egne krefter». Det burde flere gjøre.
Så langt er ikke min penn lagt ned. Flere bokprosjekter vurderes. Ellers er det hyggelig å bidra med kronikker på nettstedet KSU•NO.
