I Norge er det mange saker for tiden hvor man kan stille spørsmål til hvor lederskapet er. Som redaktør i flere ti-år lurer jeg på lederskapet i VG. Og når det gjelder sykehussaken, er jo lederskapet på topp i regjeringen helt fraværende. Og lederskapet i Helse Møre og Romsdal er jo nærmest en parodi.

Sjefredaktøren har ansvaret

I en redaktørstyrt mediabedrift er selvsagt den ansvarlige redaktøren som skal stå til ansvar. Og skjer det så famøse feilgrep som det VG har gjort, må selvsagt sjefredaktøren ta konsekvensen av dette. En journalist som opplagt har opptrådt svært så uredelig får seks måneders permisjon med lønn, mens sjefredaktøren går fri. Og det til tross for at han selv var aktivt tilstede da den berømmelige Giske-videoen ble kjørt opp som en skandalesak av enorme dimensjoner. VG har ikke bare ødelagt for seg selv, men avisen har også ødelagt utrolig mye for en samlet norsk presse. Det vil ta lang tid å bygge opp denne tilliten igjen. Selvsagt må sjefredaktøren ta konsekvensen av dette. Han må finne seg noe annet å gjøre.

Hvor er statsminister Erna?

Mange steder i Norge er det nå opprør mot helseforetaksreformen. Dette ser vi ikke minst nå i Møre og Romsdal. Men vi har mange tilsvarende saker rundt om i landet. Erna sitter musestille. Hun har Bent Høie som helseminister som kan brukes som en nyttig idiot. I distrikt etter distrikt raseres det helsetilbudet som skal gi folk trygghet. Til tross for at Stortinget har vedtatt at det ikke skal legges ned flere fødeavdelinger, så fortsetter man å legge ned fødeavdelinger. Hvor er Venstre og Kristelig Folkeparti? KrF har jo gått sterkt ut på banen for å redde fødeavdelingene. Men hva gjør partiet nå når man kommer i regjering? Makt korrumperer.

Det er også litt spesielt når politikere fra posisjonspartiene går til frontalangrep på helseforetaket i Møre og Romsdal for den ugjerning som nå skjer. Den kritikken er selvsagt berettiget. Men kunne de ikke heller tatt en prat med statsministeren og den stadig mer forhatte helsestatsråden? Han er den eneste politikeren som har makt i helseforetaks-Norge.

Nikkedukkestyret i Helse Møre og Romsdal

Jeg skrev en kronikk i KSU.NO like etter at det parodiske styremøtet ble holdt i Ålesund som endte i det håpløse vedtaket om å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund. Jeg kalte dette for amatørskap. Nå skal alle fødende kvinner i distriktet til Molde. Lang reisevei er selvsagt et tema, men det tillegges liten eller ingen vekt. Her spilles det med liv.

Er det noe som kan legges ned og som kan gi innsparinger fra dag en, er at man legger ned hele styret i Helseforetaket. Dette styret er et nikkedukkestyre som i enhver sak støtter opp om helsebyråkratenes forslag uansett hvor håpløse de er. Hva skal man med et styre når det ikke har evnen til å styre. Jeg lærte allerede som 15-åring hvordan man skulle lede et møte – og hvordan avstemninger skulle foregår. Denne kunnskapen er jo totalt fraværende i dette styret.  

Jeg forstår selvsagt nordmøringens raseri etter dette styremøtet. Bedre ble det ikke da nestformannen i styret, en tidligere stortingsrepresentant fra KrF deltok i Dagsnytt 18 torsdag. Hun møtte da ordfører Kjell Neergaard. Dette ble en selsom forestilling hvor denne KrF-dama løy både om dette og hint. Jeg trodde folk i dette partiet allerede i barneårene lærte seg at det ikke er lov å lyge. Jeg trodde damen kunne sine ti bud. Ordføreren gjorde det han kunne i debatten for å forklare de overgrep som er gjort mot Nordmøre, men alt falt til stengrunn hos nestformannen. Hun stolte fullt og helt på de fantastiske helsebyråkratenes vurderinger. Og denne dama har sittet på Stortinget. Hva har hun lært der? Selvsagt er hun medskyldig i det skitne spillet som lenge har foregått i dette helseforetaket. Dette var dårlig teater hvor vedtakene var gjort for lengst. Men man måtte spille litt overbærende en stund overfor Nordmøre. Det spillet er avslørt. Nok er nok!

En egen helsebyråkratklan

Dersom man begynner å studere hvem som leder utviklingen i helse-Norge i dag, så er det egentlig et fåtall helsetopper, men de har en stor organisasjon under seg. Mange av dem sitter i håpløse habilitetskonflikter. Det er inngifte og samboerskap og så er det uendelig mye kameraderi. Man fordeler posisjonene mellom seg. Det skiftes hatter – men formålet er det samme for alle. Her skal det drives butikk. Det er langt viktigere enn å redde liv. Pasientene er blitt brikker i et stort spill. Det at alle i dette landet skal ha et godt helsetilbud står ikke på agendaen til disse maktsyke byråkratene. Mange av dem har skyhøye lønninger og andre fordeler som folk flest bare kan drømme om. Og uansett hvor mange feil som gjøres, får det aldri konsekvenser. Blir de kastet noen steder – så kastes de oppover i systemet. Og så følger bonusene etter. Og sluttpakkene - om det skulle være en løsning på udugelighet - så er jo de astronomiske.

Rundt seg bygges det opp et informasjonskorps med informasjonsdirektører med mange ansatte. Alt må jo bortforklares og fordekkes må vite. Tenk om man heller kunne brukt pengene på varme hender som kunne komme pasientene til gode. Men pasienter er i deres verden bare noe herk.

Nå trengs det politisk styring og kontroll med denne virksomheten. Helseforetaksmodellen har spilt fallitt. Nå må folk reise seg til kamp. Følg nordmøringens eksempel rundt om. Nå må folk bruke stemmeseddelen sin riktig slik at vi kan få politiske ledere i dette landet som tar det ansvar de skal ha.

Nå er spillet over i VG. Det bør det også være i helsepolitikken og i regjeringen når det gjelder helsepolitikken. På dette område kan vi ikke drive gambling.