For omtrent et halvt år siden uttalte NHO-direktøren i forbindelse med vindkraftindustrien, at "Vi må tåle noen naturinngrep (...)". Siden den gang har ikke motvinden løyet, hverken på den ene eller den andre måten. Det står rett og slett dårlig til med tålingen. 

Det er personlig

Hvem må tåle? Vi? Det høres litt ut som da Maggie Thatcher sa "We have become a grandmother". Men nå er det jo ikke sånn at alle blir bestemor til samme barn, så hva menes med at «vi» må tåle? Å bruke personlig pronomen i første person flertall, betyr vel å implisere seg selv (meningsfullt) i flertallet? Hvorfor får jeg en snikende følelse av at det som menes, er 'dere'? Mine bange anelser blir bekreftet lenger ned i artikkelen: 

"NHO-direktøren mener Distrikts-Norge må finne seg i at naturressurser blir benyttet, slik at storsamfunnet kan oppnå et større gode". Distrikts-Norge... Så sånn var det ment. Det står altså egentlig 'dere'. 

Utålelig manglende hensyntagen

Jeg har lurt på om noen synes det er greit å valse over alle de hensynene som mange mener er helt legitime å ta, i det å skulle få plantet ut-av-alle-proporsjoner-abnorme, urørt-natur- sprengende, støyende, infralydplagende, søvnforstyrrende, helseeksperimenterende, mikroplastslippende staker i tilværelsen...i naturen...i livet. Og her kommer det: "Vi kan ikke la lokale hensyn stanse forpliktelsen vi har globalt". Nei vel. Er det sånn å forstå at det grønne målet helliger de bemidlede? At fordelen – den som handler om penger for de få – oppveier de utallige ulempene for de lokale? De som i tillegg til ulemper, sitter igjen med ingenting, null, Zero. 

Å få høre at en må tåle noe, kan høres ut som en plikt. Samtidig ligner det på et vers jeg lærte en gang...du må ikke tåle så inderlig vel....sikkert en avsporing...det blir jo helt motsatt...ikke tåle...Men hvis det skulle være interessant å fordype seg i denne variasjonen over ordene, er sitatet å finne i avdeling for medmenneskelighet. 

Lokale hensyn

Lokale hensyn lyder litt som samlet vurdering. En aner at det er noe bak frasen, men det er pakket inn. Det er nærmest synd å åpne pakken, for den er jo så fin. Det er nesten så den har sløyfe på. Stram sløyfe. Samlet vurdering. Sånn. Ferdig. Neste! Lokale hensyn skjuler sikkert også noe...her må det snorklipping til... 

Lokale hensyn kan være å gi næringer forutsigbarhet. Reindriftsnæringen, for eksempel. Men det er sikkert overflødig å nevne. Er det noe NHO har forståelse for, er det næringslivet. Det er ikke få liv som beveger seg over vidda i reindriftsnæringen. 

En annet lokalt hensyn kan være å sørge for at folk fortsatt sover godt om natten, fritt for blinkende lys, støy og infralyd. Sånn at «vi» kan kjenne oss uthvilte om morgenen. Ja, jeg vet det er innlysende, men jeg tar det med. Kanskje det ikke stod på listen da hensynene ble komprimert ned til to knappe ord. 

Det er visst sånn at eiendommer i nærheten av vindkraftindustri, synker i verdi. Det kan jo tenkes at den som har kjøpt hus, og siden garantert taper i salget fordi det i prospektet står ‘vindkraftindustri’ der det kunne stått ‘naturskjønne omgivelser’, synes det er ganske ugreit. Det er kanskje noe å ta hensyn til. 

Lokale hensyn kan være å unngå epoxyforbindelser som finner veien fra turbinvinger til grunnvann og naturen ellers, les «oss». 

Lokale hensyn kan være å ta på alvor folks behov for rekreasjon i turområder med stillhet, la være å forårsake industriell lyd. At "vi" helst vil slippe å plukke død fugl, pisket ned av turbinvinger, kan også være noe å ta hensyn til. 

Et lokalt hensyn er å lytte til dem som må tåle. De får visst ikke bestemme, men det går vel an å lytte? Og ikke til hvem som helst, men til erfarne fjellfolk. 

Hva med hensynet til urørt natur og artsmangfold? Med dét ble visst lokalt og globalt hensyn ett og det samme... Jeg vet ikke om det er dette som menes med "forpliktelsen vi har globalt". Men det er å håpe på, for denne rager i toppsjiktet av forpliktelser.