I forbindelse med den pågående folkeavstemningen om regiontilhørighet blir det tidvis hevdet at det dreier seg for mye om følelser, og at vi i stedet burde fokusere på fakta. Jeg tror det er viktig å sortere fakta og følelser, men jeg tror vi skal ta innover oss at både fakta og følelser har betydning.

Jeg tror for eksempel ikke at det først og fremst er fakta som er problemet med de nye regionene. Når noen vil oppløse Troms og Finnmark, noen vil oppløse Viken, noen vil oppløse Vestfold og Telemark og noen vil oppløse Innlandet, så er det ikke først og fremst et faktaproblem. Det er et verdiproblem, og det er et identitetsproblem. Akkurat som i Møre og Romsdal.

For at en forvaltningsenhet skal fungere må man ha noen felles verdier og referanser. Det er det som er problemet med å få Troms og Finnmark til å fungere, det er det som er problemet med å få Viken til å fungere, og det er det som alltid har vært problemet med Møre og Romsdal. Ikke størrelsen. Ikke avstandene. Men mangelen på felles referansepunkt. Mangelen på en felles kultur. Og mangelen på en felles identitet. Mangelen på disse felles referanserammene er kanskje årsaken til at vi har vært så dårlige på å dra i samme retning, å stå sammen og å stå opp for hverandre. Jeg tror det er behov for å ha en felles identitet for å kunne fungere bra sammen. Og dersom denne felles identiteten ikke finnes, er det vanskelig å trekke i samme retning. Det er ikke i seg selv noe poeng i å gjøre fylkene eller regionene større. De skulle kanskje heller vært mindre, eller i alle full burde viktige beslutninger bli tatt nærmere den befolkningen som er berørt av de aktuelle beslutningene. Et godt eksempel på det så vi da nye bussruter ble påtvunget oss i 2020. I stedet for å lytte til folk og folkevalgte i de berørte kommunene, var det fylkeskommunen som bestemte. Hverken befolkningen, de folkevalgte i de berørte kommunene eller passasjerene ble lyttet til.

Felles identitet

Nå er det dessverre ikke aktuell politikk å etablere mindre forvaltningsenheter. Det er heller ikke veldig aktuelt å fjerne hele forvaltningsenheten og overlate beslutningene til kommunene, som kanskje hadde vært det beste. Så da ender vi opp med at vi må velge hvem vi hører best sammen med. Når vi ser at det ikke fungerer tilfredsstillende slik det er, må vi tenke over om det kan skyldes at vi ikke har en felles identitet innenfor de eksisterende grensene. Så må vi prøve å finne ut om vi har en felles identitet med noen andre.

Nordmøringer er vi uansett

Nordmørsidentiteten har vi selvfølgelig med oss uansett, men vi må finne ut om vi nordmøringer passer best sammen med trøndere, eller om vi passer best sammen med sunnmøringer og romsdalinger. Nordmøringene i Rindal og Halsa har funnet ut at de passer best sammen med trønderne, og har tatt konsekvensen av det. Både halsabygg og rindalinger er likevel nordmøringer, selv om nordmørsavisa Tidens Krav stadig oftere velger å kalle dem trøndere. Eide har slått seg sammen med Fræna, og nordmørsavisa Tidens Krav velger å omtale den nye kommunen som en romsdalskommune. Det er også en tilnærming, men neppe en særlig konstruktiv måte å øke nedslagsfeltet sitt på. Nordmøre er altså et geografisk område, ikke en forvaltningsenhet. Og det geografiske området Nordmøre vil da bestå uavhengig av om forvaltningsenhetene består, opphører eller får nye grenser. Og vi som bor på Nordmøre er uansett nordmøringer. Det at vi i dag er i samme fylke som sunnmøringer og romsdalinger gjør ikke oss til sunnmøringer og romsdalinger, og om vi ender opp i samme fylke som trønderne, så gjør ikke det oss til trøndere.

Vi er ikke representert på Stortinget i dag heller

Jeg ser i kommentarfeltene at enkelte morer seg med å si at vi kan søke om å bli en del av andre fylker også, om vi ikke blir fornøyd. Det er jo strengt tatt ikke så ulogisk. De som har jobbet mest for å opprettholde sykehus i Kristiansund, er for eksempel fra Hordaland, Buskerud og Oslo. Mens de som egentlig skal representere oss, stort sett stemmer imot oss. Da Seher Aydar fra Oslo i 2021 foreslo at fødeavdelingen i Kristiansund skal opprettholdes etter 2025, stemte samtlige representanter på mørebenken imot. Jeg hadde nær sagt som vanlig. Forslag om å opprettholde fødeavdelingen i Kristiansund også etter at det såkalte «fellessykehuset» i Molde er ferdig har (så langt) vært til behandling i Stortinget tre ganger. To ganger i forrige periode, og (så langt) én gang i denne perioden. Samtlige representanter fra Møre og Romsdal har stemt imot forslaget, med unntak av at Frp stemte for forslaget da det var oppe for andre gang i forrige periode, da det nærmet seg nytt stortingsvalg. Nå er det tydeligvis behagelig lenge til neste stortingsvalg, så denne gangen stemte også de imot, slik de vanligvis gjør. For å være veldig tydelig: Jeg ser ærlig talt ikke noe stort problem i at det fort kan ta noen år før vi er representert i nasjonalforsamlingen fra et nytt fylke. Vi er ikke representert nå heller, og vi har ikke vært det på mange år. Representantene på Mørebenken, som egentlig er på Stortinget for å representere oss, handler gjennomgående i strid med det som vi ønsker oss. Det har derimot vært veldig viktig for Arbeiderpartiet i Møre og Romsdal å formidle at det er deres formulering som er brukt i Hurdalsplattformen, som sier at det skal gjennomføres en medisinskfaglig vurdering før det blir bestemt hvordan fødetilbudet i Kristiansund skal se ut etter 2025. Jeg vet ikke om jeg ville rost meg selv av å være ansvarlig for den formuleringen, men dem om det.

Litt fakta

Møre og Romsdal fylkeskommune har bidratt til å bygge opp høyskoler i Volda, i Molde og i Ålesund. I Ålesund har det vært høyskole siden 1964, I Molde har det vært høyskole siden 1969, i Volda har det vært høyskole siden 1970. Dette er fakta. Universitet- og høgskolesektoren ligger riktignok ikke under fylkesadministrasjonen i dag, men da alle de andre byene i Møre og Romsdal fikk sine høyskoler, var det med støtte fra fylkeskommunen. Det er fortsatt ikke noen egen høyskole i Kristiansund, men det finnes en avdeling av Høgskolen i Molde, rett og slett fordi Høgskolen i Molde er tjent med å ha en slik avdeling i Kristiansund (Og det er nok Høgskolen i Molde tjent med uavhengig av hvor fylkesgrensa går).

Men vi trenger ikke å gå helt tilbake til seksti- og syttitallet. De siste årene har Ålesund fått politimesteren, eksportstrategiråd og eldreombud. Molde har fått nasjonalt barnehagetilsyn og nasjonalt fergekontor. Ålesund har i dag ca. 4400 statlige arbeidsplasser, Molde har ca 2800 statlige arbeidsplasser og Kristiansund har ca 1500 statlige arbeidsplasser. Og det er mens vi ennå har sykehus i Kristiansund. Dette er ikke følelser, dette er fakta. Nå blir imidlertid slike fakta gjerne omsatt til følelser når de blir påpekt. Alle er ikke like glade for at slike fakta blir presentert, og noen påstår tilmed at dette handler om hat. Jeg lurer da litt på om det er de faktiske forholdene som er problemet, eller er det det at noen påpeker de faktiske forholdene? Dette nivået må vi klare å holde oss unna. Det må være mulig å påpeke faktiske forhold, og om det er vanskelig å argumentere imot faktiske forhold, så må jeg be om at man likevel tilstreber en renslig ordveksling der man unngår usakligheter og hat-retorikk, slik jeg observerer at det gjøres fra enkelte av endringsmotstanderne som vil fortsette å være i Møre og Romsdal.

Hva vi er best tjent med i fremtiden

Uansett om det er følelser, fakta eller begge deler som legges til grunn, så ender vi opp med at vi må spørre oss selv hva vi tror vi er best tjent med i fremtiden. Er det å bli i Møre og Romsdal eller er det å bli en del av Trøndelag? Når vi kjenner historien vår, så mener jeg at det skal veldig mye til for å bli i Møre og Romsdal. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å lage en uttømmende liste over hva som er bra med Trøndelag. Det er det ikke behov for. Det det er behov for, er en liste over grunner til å bli i Møre og Romsdal. Men de eneste grunnene jeg har sett anført for å bli i Møre og Romsdal, er Campus Kristiansund og Normoria – Kulturhuset i Kristiansund. Jeg har imidlertid ikke sett god og overbevisende argumentasjon på at vi mister Campus eller Normoria ved å endre regiontilhørighet. Det som riktignok er usikkert er antall fylkeskommunale kontorarbeidsplasser inn i Campus. Campus er viktig. Men det er tydeligvis veldig lett å glemme hvorfor Campus er viktig. Campus er viktig fordi vi trenger høyere utdanning. Men det Møre og Romsdal fylkeskommune planlegger å bidra med er ikke studieplasser, men fylkeskommunale kontorarbeidsplasser. Det gir ikke i seg selv flere studieplasser, det gir ikke mer høyere utdanning. Hvis Campus Kristiansund skal ha betydning for fremtiden er det ikke de fylkeskommunale kontorarbeidsplassene det handler om.

Hva vi skal tillegge mest vekt

Så er det selvfølgelig opp til hver enkelt å vurdere hva som skal tillegges mest vekt. Spørsmålene vi må stille oss, er om vi er fornøyd med tingenes tilstand i Møre og Romsdal. Om vi mener det er og har vært skjevfordeling i Møre og Romsdal. Om vi mener de folkevalgte representantene fra Møre og Romsdal ivaretar våre ønsker og behov i nasjonalforsamlingen og på fylkestinget. Om de politiske partiene gjennomfører rettferdige nominasjoner. Om fordelingen av fylkeskommunale og statlige arbeidsplasser er riktig. Om fordelingen av høyere utdanning og sykehus er riktig. Og sikkert mange flere spørsmål. Om vi kommer frem til at vi ikke er helt fornøyd, må vi stille oss ett spørsmål til: Er det sannsynlig at dette vil endre seg til det bedre hvis vi blir i Møre og Romsdal? Hvis svaret på det siste spørsmålet er ja, så bør vi kanskje bli i Møre og Romsdal. Hvis svaret på det siste spørsmålet er nei, så bør vi definitivt ikke bli i Møre og Romsdal. 

Godt valg!