Det er flere grunner til at vi i Industri- og Næringspartiet (INP) ikke ønsker satsingen på vindkraftverk velkommen i Norge. Den åpenbare begrunnelsen er at vi rett og slett ikke har bruk for denne dyre kraften med mindre vi skal være Europas grønne batteri. DET SKAL VI IKKE.

Denne kraften er mye dyrere å produsere og dermed å kjøpe. Særlig vil havvindkraft ha stor negativ påvirkning på det norske vannkraft markedet.

Å eksportere vårt fremste konkurransefortrinn skal ikke være en prioritert oppgave for det politiske landskapet i Norge. Vi ar stor forståelse for de store landene i Europa som skriker etter mer energi, men det er ikke Norges oppgave å forsyne dem med energi. Med mindre vi har et overskudd ETTER at vi har forsynt vårt eget marked, med vannkraft. Til en pris som står i rimelig forhold til produksjonskostnader.

INP anser det norske folket som aksjonærer i vannkraften som vi har spleiset på gjennom flere generasjoner. I de aller fleste aksjonærselskaper er hensynet til aksjonærer og deres investeringer prioritert. Hvorfor skal det være annerledes i vannkraften?
Eksporten må reduseres til et minimum inntil vi har stabilisert det norske markedet på et lavest mulig nivå.

INP ønsker en politisk kontroll på det norske kraftsystemet. Men hva hjelper det når dagens politiske landskap har som mål om å knytte dette markedet til det europeiske kraftmarkedet. For å importere dette markedets pris.

Derfor er det veldig viktig å endre det politiske landskapet, så snart som mulig.

I dag koster bunnfast havvind 78 øre per kWh, mens flytende havvind koster 135 øre per kWh å produsere. Deretter tilkommer selskapenes krav til inntjening med påslag for vedlikehold. Det er altså svært sannsynlig at vi aldri noen gang vil komme tilbake til «normale» priser i det norske kraftmarkedet dersom vi ikke får satt en stopper for denne utbyggingen.

Hva slags innvirkning denne satsingen vil ha på nettleien, som utbyggere slipper å spleise med oss andre, er ikke utredet. Men det er svært sannsynlig at nettet vil måtte bli oppgradert for ca. 60 milliarder inkludert etterslep på vedlikehold og elektrifisering av transport samt sokkelen. Den regningen dukker delvis opp i en postkasse svært nær deg og meg, avsender er «nettleie».

INP slutter ikke å forundre seg over partier og organisasjoner som smykker seg med at de er så miljøvennlig og eller klimaforkjempere. De samme partiene synes å ikke ta inn over seg miljøkonsekvensene av satsingen. Plast i havet som følge av avskalling er en ting. Nyere forskning viser at en turbin slenger ut 62 kg i året, ikke gram slik utbyggere hevder. Men har de tenkt på å lage et regnskap for fotavtrykket denne hodeløse satsingen har på miljøet ellers?

Vi skal ha 1.500–2.000 vindturbiner, i første omgang i fjæresteinene langs norskekysten. Det blir noen noe lengre ut i havet også. Vi snakker om et areal på størrelse med Italia. Hvilke konsekvenser dette får for kystfiskerne, vil regjering IKKE utrede.

Hver eneste vindturbin inneholder ca. 650 tonn stål, 55 tonn kobber, 3,7 tonn bly, 2 tonn aluminium, 600 kg nikkel, 65 tonn betong, og 1800 liter hydraulikkolje. I snitt inneholder 100 kg malm 1 kg metall. Kobber er nede i 0,3 prosent og stål ca. 2 prosent.

Det blir 80000 tonn. bergarter/malm. Et lastebillast er ca. 18 tonn, det vil si ca. 4.500 lastebillass pr. vindturbin.

Enkel matematikk gjør at det må 9 millioner lastebillass med malm som inneholder i snitt 0,3–1 prosent nødvendige mineraler.

Neste gang du spør deg om grunnen til at et industri- og næringsvennlig parti som INP ikke ønsker denne satsingen velkommen, er svaret at naturen, miljøet, industrien, den norske befolkningen ikke har fordelene, kun økte belastninger. Så enkelt er det.

Med INP i regjering vil du oppleve en bråstopp i vindkraft utbygging på land og på havet.

Industri og Næringspartiet-INP er et moderat sentrumsparti med et komplett partiprogram som favner alle områder. Les mer om INP på partiets nettside (inpartiet.no).