De som har mest tro på Helse Møre og Romsdal og samarbeidet med dem hadde en liten opptur i forrige uke.
Arealbehovet i Kristiansund var nesten doblet, fra opprinnelige 5500 til 10400 kvadratmeter, var meldingen fra helseforetaket. Jeg skal innrømme at jeg selv også så det som et ørlite lyspunkt, selv om det fortsatt var langt unna det totale arealet i sykehuset på 22500 kvadratmeter som vi gjerne ville ha fylt med spesialisthelsetjenester i fremtiden også.
Men gleden var kortvarig. Både i Sunnmørsposten og i Romsdals Budstikke kan vi lese at de få kvadratmetrene med sykehus vi på Nordmøre skal tilgodeses med, er en trussel mot de andre sykehusene i fylket. Og denne uken kunne vi lese i konstituert administrerende direktørs saksframlegg til styret i Helse Møre og Romsdal at hun ber styret om å vurdere kvalitet og omfang av tiltak ved sykehuset i Kristiansund for å få ned investeringskostnaden.
Konstituert administrerende direktør ber også styret om å fastslå at det skal etableres felles fødeavdeling for Nordmøre og Romsdal ved SNR Hjelset, og at det ved SNR Kristiansund skal være svangerskapspoliklinikk, oppfølging for gravide med reisevei mer enn 90 minutter og følgetjeneste som koordineres fra fødeavdelingen på Hjelset. Vi kan her merke oss at det ikke tas høyde for særlig oppfølging for gravide i Kristiansund, men de som har mer enn 90 minutter reisevei skal ha oppfølging og følgetjeneste som koordineres fra Hjelset.
Jeg har de siste dagene hørt mange teorier om hvordan og hvorfor helseforetaket og regjeringen stadig prøver å fremstille virkeligheten som at vi får mye mer enn vi egentlig skulle ha hatt, for så i neste øyeblikk å si at det de planlegger å gi oss blir alt for dyrt. Det kan selvfølgelig være slik mange tror, at dette er en gjennomtenkt strategi for at vi skal glemme at vi har blitt fratatt sykehuset vårt og at vi skal slutte å kjempe for akutt og føde i Kristiansund. Det kan selvfølgelig være en uthalingsstrategi for at vi skal glemme det som har skjedd og gå videre. Det kan være slik at både helseforetakene og sentrale politikere har tenkt at dette er noe som «går over» etterhvert. Men helt ærlig tror jeg ikke det. Jeg tror ikke vi er verdt en så gjennomtenkt strategi i deres øyne, jeg tror rett og slett de ikke bryr seg. Vi er for få til å ha særlig betydning ved stortingsvalg, og den lokale støyen og misnøyen er fint til å leve med både for stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og godt betalte direktører og styremedlemmer i helseforetakene. De kan leve med at vi ikke når frem til sykehus. Tenk litt på det.
