I de siste årene har vi hatt et folkelig oppgjør i Norge både når det gjelder helseforetak, politireform, forsvarsreform og mye annet.  Mye av dette kommer av at våre folkevalgte politikere har delegert alt for mange avgjørelser til et stadig voksende byråkrati. Mange maktglade byråkrater har selvsagt begjærlig grepet alle fullmakter de har fått – og de lager på mange måter sin egen politikk uten folkevalgt styring.

New Public Management – et dårlig redskap

Man kunne kanskje tro at politikerne ville revurdere mye av det som er delegert i og med at de stadig vekk må tåle bitre nederlag som følge av de endringer vi har sett. Men det politiske mantra har vært at New Public Management skulle redde all offentlig virksomhet. Noen har trodd at alle offentlige oppgaver kan løses som man gjør i det private næringslivet. Det har vist seg å være helt feil. Men hvorfor tør ikke de ledende folkevalgte politikere å ta i dette?

Det at denne tankegangen også har nådd frem i Arbeiderpartiets politiske ledelse, er for meg uforståelig. Jeg skjønner heller ikke at fagbevegelsen ikke har reagert kraftigere på en ordning som er blitt et misfoster i all offentlig virksomhet.

Eliten bestemmer…

Mitt inntrykk er at all politisk ledelse så vel på lokalplan som på riksplan er overtatt av en elite. Denne eliten har store problemer med å ta opp i seg det raseriet vi ser ute i landet i forhold til alle reformer vi får tredd ned over hodene våre. Men hvorfor godtar alle folkevalgte stortingsrepresentanter det som eliten bestemmer? Hvorfor lytter de ikke til sine egne velgere?

Meningsmålingene – hva forteller de?

Vi har vært gjennom en merkelig valgkamp hvor vi hele tiden er blitt bombardert av meningsmålinger.  Mandag kommer den store og avgjørende meningsmålingen. Da vet vi hvem som skal styre landet de neste årene.  Men når alle medier bruker mer tid på å rapportere om ulike meningsmålinger enn om å skrive om politikk, da får saken en slagside. Og jeg tror folk flest er møkka lei.

Rydd opp før du stiller til valg

I valgkampen har vi sett at en rekke uvesentlige saker som har lite med politiske standpunkter å gjøre, har fått store overskrifter.  Vi har sett at Arbeiderpartiets statsministerkandidat har fått mye pepper for måten han disponerer sin arv på. Det har opplagt kostet partiet velgere.

Jeg fatter ikke at Jonas Gahr Støre for lenge siden har ordnet opp i fondsplasseringer og annet som har blitt slått opp. Alle som stiller til valg må rydde opp i alle private anliggender som kan føre til negative oppslag. I slike saker er det også viktig å holde seg til gode rådgivere. Opp gjennom årene er det mange politikere som har fått ødelagt sin karriere på grunn av disposisjoner som er gjort privat i familien om det er byggesaker eller andre forhold.

Protestlister kan være viktige

Mange har reagert på at Nordmørslista har stilt til valg. Dette er jo på mange måter en protestliste på grunn av den famøse sykehussaken som har rammet Nordmøre hardt. Vi vet at nordmøringene gikk mann av huse i mange kommuner ved forrige valg for å vise sin misnøye med de tradisjonelle partiene. Det synes ikke som om den store oppslutningen om Nordmørslista ved det valget, fikk politikerne til å tenke nytt. Hva som skjer med denne lista ved Stortingsvalget vet vi mandag. Men de som står bak denne lista har i alle fall markert seg i valgkampen – og de har fått frem saker som ikke tåler dagens lys – jvr. de forsøk som Politidirektoratet og Justisdepartemenmtet har gjort for å underminere Stortingets vedtak om utplassering av statlige arbeidsoppgaver.

Tar de tradisjonelle partiene signalene vil behovet for slike protestlister selvsagt bli mindre. Men det skjer først den dagen politikerne tar tilbake makta fra de maktglade byråkratene i direktorat og helseforetak.