Av: Line Karlsvik, leder av SV Kristiansund og nestleder + kvinnepolitisk kontakt i Møre og Romsdal SV.
Kvinners rett til å bestemme over eget liv. Det er faktisk det dette handler om.
Vi var nylig vitne til en sjeldent åpen, demokratisk prosess i KrF. Knut Arild Hareide gikk ut og erklærte sitt ønske om at partiet skulle se til venstre når de skulle avgjøre hvem de skulle samarbeide med. Vi i SV var utelukket, men Hareide så for seg et samarbeid med Ap og Sp. SV mener derimot at vi har en del felles med KrF – i alle fall når det gjelder engasjementet for miljø og for internasjonal solidaritet.
Det lå an til at avstemningen ville bli svært jevn. I noen få døgn var det usikkert om sittende regjerning måtte gå, og i et desperat forsøk på å beholde makta, fridde sittende statsminister til de mørkeste og mest konservative ytterst til høyre i KrF.
I ettertid har man kamuflert dette som en debatt om etikk. Om det etisk forkastelige i å velge bort et ufødt barn. Å velge bort mangfoldet i samfunnet vårt. Hva er dette slags perspektiv???
All ære til de foreldrene og familiene som har stått frem i kjølvannet av dette forslaget. De som har fortalt hvordan det er å være foreldre til et barn med helt andre behov enn vanlige barn. De er foreldre til barn som aldri vil kunne leve et selvstendig liv. De vil for alltid være avhengig av sine foreldre og av den hjelpen samfunnet så storsinnet kan avse til dem. Disse barna er elsket – kanskje mer enn noen andre, men når foreldrene sier at de godt skjønner at dette livet ikke er for alle, og at nå som vi faktisk har mulighet til å velge hva den enkelte av oss makter å stå i selv, må ikke denne rettigheten svekkes.
KrF maner til mangfold. Til at vi skal tåle at vi er ulike, og at det finnes forskjellige mennesker med forskjellige behov i samfunnet vårt. Hvor kommer denne idéen fra? Hvorfor blir denne situasjonen, som enkelte havner i, malt til noe så rosenrødt som mangfold?
Selvfølgelig er vi for mangfold! I alle fall vi som snakker her i dag, men dette skal ikke være på bekostning av kvinner som havner i en nærmest umulig situasjon. Den påkjenningen disse foreldrene, men først og fremst kvinnen, er utsatt for, skal ikke tilføres ytterligere stigma ved at vi som storsamfunn skal mene å vite bedre.
Hittil har en alvorlig diagnose vært nok i seg selv. Nå skal altså kvinnens økonomi og sosiale forhold i tillegg tillegges større vekt. Akkurat som det ikke er ille nok at dette ufødte barnet, som de fleste mødre har håp og drømmer for – viser seg å ikke bli det man hadde tenkt. Nå skal abortnemndene tillegges større makt. Hvis man ikke får medhold i første instans, må man altså forklare seg på nytt for en ankenemnd. Klokka tikker, tiden går, smerten blir ikke borte.
Dette handler ikke om å ta lett på abort. Det handler ikke om å bruke abort som et prevensjonsmiddel på lik linje med p-piller. I denne omgang handler det heller ikke om å utvide den generelle abortgrensen. Det handler om de få, som hvert år får den knusende beskjeden om at barnet de bærer ikke er levedyktig, eller i beste fall vil få et liv med store komplikasjoner, kanskje gjentatte operasjoner og store smerter.
Alle liv er like mye verdt, men hvilket liv er egentlig dette, og ønsker vi det for våre barn?
Ønsker vi å ha det slik som pappaen i kronikken i Bergens Tidende skrev den 13.november?
Jeg vil betegne oss som foreldre som meget ressursrik, vi var pågående og klarte å presse mye hjelp og støtte ut av et noe motvillig støtteapparat. Likevel var det altfor lite hjelp, og vi klarte aldri å ta fullt vare på barnets behov, vi klarte ikke å ta vare på hverandre, og vi klarte ikke å ta vare på oss selv. Heldigvis var det ingen andre småbarn i familien.
Er jeg ikke glad i henne? Jo, det er nettopp saken, jeg elsker henne grenseløst, og smerten denne kjærligheten gir, går aldri over. Smerten ved aldri å kunne ta vare på henne fullt ut, og smerten ved aldri å nå frem til henne så jeg kan forstå henne og hjelpe henne.
Så Bollestad og andre moralister: Når dere står eller to overfor det å få barn, ønsket dere av hele deres hjerte helst å få et funksjonshemmet barn? Selvfølgelig ikke. Dere ønsket å få et helt alminnelig fungerende barn. Det er det gode grunner til.
Vi i SV mener denne debatten ikke hører hjemme i 2018. Det at vi igjen står overfor en slik kamp er helt vanvittig! Samtidig mener vi fokuset er helt feil. Hva med å sikre de foreldrene som allerede har barn med store hjelpebehov skikkelig hjelp og et anstendig liv for både dem og barna deres?
Jeg har engasjert meg i kvinners rettigheter så lenge jeg kan huske, og jeg reagerte umiddelbart da dette forslaget ble lansert. Ei flott polsk dame jeg kjenner, skrev dette til meg på Facebook:
"Enig med 10000 prosent! I Polen kvinner har ingen valg, spiller ingen rolle - barnet i magen har mange forskjellige sykdommer, svangerskapet kan være alvorlig til mor og barnet eller svangerskapet var på grunn voldtekt!!!! Polske kvinner må føde uansett.... grusomt og trist...vi har mange barnehjem med barna som venter på ny foreldre som kommer aldri, sykebarna har ingen sjanse å være adoptert...Har stor respekt til mødre som velger å ta bort fordi det er aldri lett. Men vi må ha valg!"
Det er nettopp det dette handler om! Det er kvinnens kropp, det er kvinnens liv og det er kvinnens valg!
