Vi har gjennom årene sett at mange offentlige prosjekter er blitt langt dyrere enn forutsatt. Som pressemann i mer enn 50 år har jeg fulgt mange prosjekter. Mange av dem har kostet skjorta. Mongstad-utbyggingen sprakk økonomisk med seks milliarder kroner. Det ga oss uttrykket en Mong.

Siden har vi hatt mange store prosjekter som har blitt langt dyrere enn det som var forutsatt. Nå er det Follobanen som rir oss som en mare. Problemet er at en Follo er mange ganger en Mong.

Tidenes anleggskatastrofe

Jeg satt som sjefredaktør i Byggeindustrien da Folloprosjektet startet opp. Tidlig i prosjektet kom det mange bekymringsmeldinger til vår redaksjon. Problemet var at mange av dem som ble satt til å lede dette prosjektet ikke hadde noen som helst erfaring fra bygg og anlegg. Og Follobanen er det største anleggsprosjektet vi har hatt i Norge. Jeg skrev på et tidlig tidspunkt at dette kunne bli tidenes største anleggskatastrofe. Det synes som om jeg får rett.

Arrogante ledere

Mange oppfattet ledelsen i Follobane-prosjektet som arrogante – og tidlig så vi at den kontraktstrategien som ble valgt førte til problemer. Store norske entreprenører ble valgt bort til fordel for utenlandske aktører. Problemet var at flere av disse store utenlandske entreprenørene gikk konkurs – og dette kostet selvsagt enormt med penger. I tillegg ble det store forsinkelser i prosjektet.

Problemet er at det ble innført et system med få, men enormt store kontrakter.

Selvsagt må det granskes

Selvsagt må Folloprosjektet granskes, men da må man se på hele prosjektet og hvordan det har utviklet seg. Det holder ikke bare å se på problemene rundt strømforsyningen. Dette er ikke det første offentlige prosjektet som går helt galt. Vi kan ramse opp en rekke. Ta Fregatt-kontrakten, helikopterkjøp, Romeriksporten, Oslofjord-forbindelsen, E6-prosjektet ved Mjøsa, vannverkskandalen i Oslo, sykehusprosjekter og ikke minst alle skandalene som knyttes til nye datasystemer for det offentlige. Listen kan gjøres langt lengre.

Ingen stilles til ansvar

Problemet er at det synes å være særdeles vanskelig å stille noen til ansvar for at milliarder av kroner bokstavelig talt blir kastet på havet. Politikerne beklager gjerne, men hva hjelper det? Deres grenseløse hengivenhet til eksperter er enorm. Det blir kostbart i lengden.