Det nærmer seg kommunevalg, men hva vil forskjellen bli kan man saktens spørre. Klarer de nye politikerne som kommer inn i kommunestyrene å gjøre noe med de fastlåste kommunebyråkratene? For fastlåst er mange av dem.

Vi trenger flere ja-mennesker

Selvsagt finnes det ja-byråkrater som gjør alt som står i deres makt for å få hjulene til å gå rundt i kommunen. Mange er kreative og gjør alt som står i deres makt for å finne løsninger. Men jeg er sannelig ikke sikker på at disse ja-folkene er i flertall. Mange kommunale hjul synes å gå veldig sakte rundt. Ja, noen står bom stille fast.

Vi har aldri hatt en større offentlig administrasjon i alle ledd enn det vi har i Norge i dag. Det har skjedd fint lite mens Erna og den blåblå regjeringen har sittet med makta.  Etter det jeg husker gikk de på valg på at det skulle bli færre byråkrater. Det ble med valgløftet. Det har aldri vært flere.

Møter seg selv i døra

I mange kommuner er mange av de folkevalgte politikerne også ansatte i kommunen. Selvsagt skal vi ikke ha et yrkesforbud for politikere, men som jeg har påpekt i ulike sammenhenger. Det er ikke så greit å møte seg selv i døra. Det å skifte hatt til en stadighet fører selvsagt både til habilitetsproblemer og andre problemer.

Spill på lag med de ansatte

Jeg har arbeidet som leder i det private næringslivet i en mannsalder. For å oppnå resultater er det helt nødvendig å spille på lag med medarbeiderne. Jeg er ikke helt overbevist om at alle kommunalt ansatte føler at de blir tatt hensyn til, blir spurt om råd og innspill eller blir satt pris på av sine sjefer.

Noe er galt i helse og  omsorg

Jeg har prøvd å finne ut hva som skjer i helse- og omsorgsektoren i mange kommuner. Da har jeg sett at det kan være betydelig forskjeller i hvilken omsorg de enkelte kommunene gir sine innbyggere. Jeg nekter å tro at det er helse- og omsorgsarbeiderne som løper skoene av seg, som er problemet. Problemet sitter dessverre lengre oppe i systemet.

Men har man kommet inn i ledersjiktet i en organisasjon, synes det som om man er fredet for det meste. Selv om det avdekkes tabbe etter tabbe får det som regel ingen konsekvens for dem som er ansvarlig for tabbene.

Kommunepolitikerne synes i alle fall å være handlingslammet. Men skal de være det? Er de ikke folkets tillitsvalgte som skal sørge for at det blir aksjonert dersom tabbekvoten blir for stor.

Kostbare sluttpakker

I noen kommuner har vi sett at rådmenn har fått fyken. Men skal man lykkes med å bli kvitt en udugelig rådmann koster det «flesk». Vi har sett noen fantasifulle sluttpakker.  Slike gullpakker har vi sett brukt i mange deler av offentlig sektor. Se bare på alt det helseforetakene har pøst ut av penger for å bli kvitt folk som ikke leverer.

Hver gang noen våger å ta opp disse spørsmålene kommer piggene ut på sjefene blant de kommunale byråkratene. De er liksom hevet over det meste. Faren er selvsagt stor for at man bli anmeldt for ærekrenkelse dersom dette temaet blir belyst. Mange byråkrater blir fort krenket.

Rapportene er tidens bibel

Ellers er roten til mye av elendigheten i offentlig virksomhet all rapportskrivingen. Alt skal rapporteres om det er nødvendig eller ikke. Men er det virkelig noen som leser alle disse rapportene? Jeg er sannelig ikke overbevist, men det gir selvsagt arbeid til veldig mange mennesker. Kanskje kunne disse menneskene gjort noen mer positivt – kanskje har noen kommunale hjul gått litt fortere da?