Vi er ikke gode nok på strategi sies det, når vi går i oss selv og skal forklare hvorfor vi på Nordmøre stadig er taperen i Møre og Romsdal. Vi må bli bedre!

Det er kanskje mye rett i det. Samtidig er det trist å konstatere at man må være gode på strategisk spill, og ha de rette kontaktene, for å opprettholde rettigheter i det norske samfunn.

Sentrale politikere – som kun kjenner mye av det som foregår i distriktene på overflaten – kommer med skråsikkerhet, og myndig røst, og avgjør vår skjebne. Ydmykhet for oppgaven, og tilliten de er gitt, er det ikke like lett å spore. Og det oppleves som de gjør sine valg – ikke ut fra et overordnet ønske om at flest skal få det best mulig – men ut fra hvor de har egne velgere, og hvor det er viktig å posisjonere seg videre for å opprettholde makt.

Sentrale partier har de siste årene mistet oppslutning i distriktene. Som følge av det presterer enkelte partiledere i etterkant av valget å navngi en bestemt region, som de skal satse mere på framover. Ikke usannsynlig er det der de venter å kunne få flest mulig velgere tilbake.

Moderpartiene tenker rett og slett for smått. Sentrale politikerne må snart innse at de er på vakt for hele befolkningen, ikke bare for utvalgte.

Den sterkestes rett gjøres mer og mer gjeldende. Vi er rike på penger, men begynner å bli skammelig fattige på andre verdier som menneskeverd og empati. Og sentrale styresmakter går foran. Det rokkes ved hele vår kultur. Og jeg tenker, – dette er ikke mitt Norge lenger.

Et eksempel:
For et par dager siden kom det en bekymringsmelding fra klinikksjefen i HMR.
Fødeavdelingene i Kristiansund og Molde skal en periode framover være åpne vekselvis, blant annet som følge av mangel på bemanning.

Min umiddelbare tanke var, og er fortsatt:
Dette er ikke tilfeldig!
Dette er et ledd i videre strategi for å få lagt ned føden i Kristiansund snarest mulig!

Nå jobber HMR – i sin dundrene mangel på penger – for å etablere en ny sannhet. De skal overbevise oss om at de har prøvd iherdig å holde det gående med to fødeavdelinger, men – dessverre – det blir for krevende for de ansatte. Neste trekk er sannsynligvis at ledelsen vil påstå, at en raskest mulig nedleggelse av føden i Kristiansund er det eneste forsvarlige.

Dette på tross av både skrikende mangel på kompenserende tiltak og ROS-analysenes blinkende, røde tall.

At klinikksjefen melder om mangel på folk er kanskje ikke særlig overraskende, når det HMR kan tilby potensielle søkere er vikariat – med begrenset stillingsbrøk – i et helseforetak hvor også varsellampene har blunket rødt over lengre tid.

Når var det styreleder Kvernmo skulle avgjøre føden i Kristiansund sin skjebne? Jo, så sannelig var det ikke i første halvår 2020.
Hmmm, – meget beleilig dette innspillet fra klinikksjefen i avisen akkurat nå…

Klinikksjefens bekymringsmelding kan ikke annet enn ses som ledd i en glimrende strategisk arbeidsprosess. Og det er vel – slik tidene er – forutsetningen for å lykkes i Norge i dag.

Det hele føyer seg inn i en lang og uverdig prosess, som har gitt mange av oss et visst innblikk i maktens verden og den kynismen som råder. Og mange opplever det som en skitten prosess, som drives fram av personer uten skrupler. Det har vært utført mye gravende journalistikk, som underbygger dette. – Men nettopp det siste har, av en eller annen merkelig grunn, en tendens til å forsvinne i tåken...

Det er vondt å føle på at staten – med foretaksstyrer som buffer – gjør overgrep mot sitt eget folk. Akkurat slik oppleves det nå!

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland i 1936. – Kloke ord som beskriver fortvilelsen vi i distriktene føler når vi må føre kampen mot tapte rettigheter, som andre kan ta for gitt.

For oss alle handler dette om ønsket om en tryggest mulig eksistens, og det er til syvende og sist et verdivalg for en samlet nasjon.