Rundt våre ledende folkevalgte politikere på riksplan er det bygget opp et enormt hoff med politiske rådgivere av alle slag. Jeg er ikke overbevist om at oppbyggingen av dette hoffet er det rette valget hverken for politikerne eller landet. Det er selvsagt hyggelig for politikere å ha noen til å bære veska, men mange av rådgiverne nøyer seg ikke med det. De går bevisst inn i det politiske spillet til tross for at erfaring og kunnskapsnivå kan være sterkt begrenset.

Problemet er at de aller fleste i dette politiske hoffet rekrutteres fra det samme miljøet av broilere som sirkler rundt Stortinget og andre politiske maktsentra i hovedstaden. De aller fleste har selvsagt en akademisk bakgrunn. Men det er helt tilfeldig hvilket parti de havner hos.

Hvilke forutsetninger slike mennesker har til å gi vettuge råd til politikerne kan man selvsagt spørre om. Til tross for at man er skoleflink kan mange slike rådgivere mangle den brede kunnskapen om land og folk som er en betingelse for å kunne gi de gode rådene.

I mange partier skjer det nå en evaluering etter valget som for noen ble en katastrofe. Det skal ikke forundre meg om det i denne gjennomgangen kommer frem at mye kunne vært gjort annerledes og langt bedre i nettopp det hoffet politikerne omgir seg med.

Som gammel pressemann er jeg forundret over mange av de utspill som er kommet fra de rådgiverne som har hatt ansvar for kommunikasjon og samfunnskontakt i partiapparatene. Det hører ikke hjemme når man bringer inn advokatkontor for å kneble dem som skulle ha en mening som ikke passer inn i det bildet partistrategene ønsker å skape.

Før i tiden var det ikke tvil  - i alle fall ikke i Arbeiderpartriet – om hvem som styrte valgkampen. Det var partikontoret. Nå synes det å ha oppstått også andre maktsentra i dette partiet som har hatt avgjørende innflytelse over valgkampen. Det betyr pulverisering av ansvar. Her ligger kanskje hovedproblemet for at Arbeiderpartiet  gjorde det så dårlig ved valget.

Det å velge en strategi er vel og bra, men når kartet ikke lenger stemmer med terrenget må man justere kursen. Norge er så langt fra på konkursens rand. At ikke noen tok noen viktige veivalg da man så hvordan meningsmålingene utviklet seg, er for meg en gåte. At man heller ikke sørget for å analysere sterke og svake sider er også forunderlig. Selvsagt burde all tvil om statsministerkandidatens personlige økonomi vært ryddet opp. Alle  politikere som stiller til valg må være sikker på at det ikke er noe som hefter. Alt vil komme for en dag uansett.

Som gammel redaktør vet jeg hvordan slike opplysninger blir lekket. Jeg vet også hvordan noen bevisst lager drittpakker om politiske motstandere. Slike drittpakker vil falle til steingrunn dersom det ikke er hold i opplysningene. Men kommer det frem at det er noe som ikke stemmer, ja da kommer ulvene fra pressen i samlet flokk.

Jeg tror det vil være fornuftig at politikerne tar et oppgjør med sitt eget politiske hoff. Jeg tror også at det er en fordel for demokratiet at det svekkes betydelig. Politikerne må selv stå frem. De må selv ta ansvaret – og de må slutte med å delegere ansvar. Da kan de igjen ta makta tilbake. Da blir det også mindre politikerforakt.