Når krybben er tom, bites hestene, hetes det i et gammelt ordtak som passer godt for å illustrere situasjonen for Fylkeskommunen. Svak økonomi for Fylkeskommunen har ikke oppstått de siste ukene, og trenden har vært klar både med og uten Nordøyvegen. Nordøyvegen er ikke god medisin for fylkets framtidige økonomi, men å gi vegen skylden for dagens økonomi er skivebom.
Solistene i hylekoret – de som maner til økonomisk forstand er i stor grad de samme som har ført til den økonomiske situasjonen. Det letes etter syndebukker – knagger å henge elendigheten på, for selv å bli spart. Tilsynelatende er prosjektet Nordøyvegen og samferdselspolitikeren Frank Sve gode kandidater for nevnte. De fleste avslører at taktikken med å sette skoler/elever mot Nordøyvegen har flere motiv enn økonomi.
Fogderistriden var på sparebluss noen år tilbake, men fikk næring av saker som politireformen og ikke minst sykehusstriden i nordfylket. Nordmøringene følte seg sviktet, var lite fornøyd med sunnmøringene og enda mer misfornøyd med midtfylket.
Nå sørger Nordøyvegen og manglende støtte for nytt fengsel på Sunnmøre for mange sunnmøringers vrede i forhold til dels andre sunnmøringer, men spesielt til mange i nordfylket. I denne alle mot alle situasjonen, er ingen sikker på utfallet i Fylkestinget 11. desember – dagen da Nordøyvegens skjebne skal bestemmes.
Blir det nei til Nordøyvegen, så blir det rabalder. Og med et ja? Rabalder da også. Fylkespolitikernes oppgave innbefatter orden i økonomien, ettersom det er de som bestemmer. De har også til oppgave å gjøre vedtak som oppfattes fair, sett over tid. Geografiske forhold har betydning, og det har også kjønn, alder, ønsker og behov. Slikt er krevende, og i vårt fylke tilsynelatende for krevende.
Samferdsel får stor oppmerksomhet. Noen mener altfor stor, men forståelig ettersom mange særdeles store prosjekt skal avklares. For Nordøyvegen sin del, vil også andre forhold enn sprikende økonomiske regnestykker få betydning. Hva er sagt og lovt overfor for øyfolket? Hva med næringslivet som bidrar økonomisk, og betydningen vegen vil ha for nye Ålesund kommune. De økonomiske bidragene er øremerket dette prosjektet, og kan ikke tas til inntekt for andre formål.
Når fylket vakler, øker viktigheten av større kommuner spesielt omkring Ålesund, Molde og Kristiansund. Ålesunds politikere, med ordføreren i spissen, har maktet å dempe gammel skepsis mellom byen og omegnen. Status for Molde og Kristiansund kjenner de best selv, men ikke om byene har tilhold i samme fylke/region om noen år. Naboskapet fortsetter, og forhåpentligvis på en god måte. Samarbeid blir viktigere enn det motsatte.
To artikler om «Fylkeskommunen på ville veier» for et år siden har fortsatt relevans, og det er forbausende og imponerende dersom Møre og Romsdal overlever som enhet.
