Debatten om avfallsdeponi på Raudand er en føljetong som har vart lenge, og den er dessverre blitt sterkt polarisert (splittende).  Følelser har i enkelte tilfeller vunnet over saklighet. Det er en uskikk å ta mannen i stedet for ballen, og slikt fører ofte til at kampen hardner til.

Men det er et element her som ikke skal glemmes, denne debatten er på en måte fremtid mot fortid. Det finnes ingen sikre faktaom fremtiden, men desto flere fra fortiden. Det er liten tvil om at dersom motstanderne av deponi ser bakover, så har dem mye ammunisjon å hente.

Tingvollfjorden/Sunndalsfjorden har vært en våre mest forurensede fjorder, og advarsler om å hente mat fra deler av fjorden har vært gitt. Luktproblemer og forurensning har også oppstått i nyere tid. Løfter om opprydding har vært gitt, men fortsatt finnes store mengder avfall liggende åpent. Områder i kan i dag utvilsomt kalles "dumpingplass" uten at man beskyldes for å fare med løgn.

Ovenstående er noen kalde fakta fra fortiden, og kan ikke benektes av noen, heller ikke av tilhengerne av deponi. Mot disse fakta står tilhengernes argumenter om fremtiden på Raudsand. Argumentene inkluderer løfter, fakta, påstander, lovprisning og planer for Raudsand som "nasjonal dumpingplass". Ser man på fortiden, er det ikke rart at det finnes motstand mot et deponi, og det bør tilhengerne i høyeste grad ta inn over seg. Det er dessuten  faglig uenighet om geologisk egnethet og utbyggingsplaner knyttet til dypvannskai. 

Det skal ikke benektes at også motstanderne har malt fanden på veggen og kommet med dommedagsprofetier. Men de har noen dårlige erfaringer, og erfaringer kan ikke verdsettes før man har fått de. Dersom deponiet plasseres på Raudsand, kan ikke tilhengerne presentere sine erfaringer før om noen tiår. Det er i dag umulig å vite  om deponiet kan bli til glede for alle, eller sorg for mange. Skulle det bli til sorg, vil den uansett vare evig. Slike deponier forsvinner ikke.