Kommunen har tenkt å benytte 1,4 millioner på et gjerde for å få påfuglene til å holde seg «innendørs». Dette er bortkastede penger når man vet at påfuglene med lettet kommer seg oppå kirketaket. Finnes det grenser for dumskap?

Jeg vokste opp ca 70 meter i fra brannstasjon på 60 og 70 tallet, og var en hyppig gjest der. Min bestefar jobbet i det samme bygget, og var kommunens bygningskontrollør. Etter hvert ble jeg kjent med brannmennene ved stasjonen, og ble ganske så husvarm. Til og med barne tv så jeg der inntil foreldrene mine skaffet seg dette. Jeg hadde med andre ord, ganske godt innblikk i hva som skjedde der og hvilke arbeidsoppgaver de hadde. Alle gutters drøm den gangen var å bli politimann eller brannmann. Jeg hadde også en slik drøm. Det endte med at jeg fikk jobb som ferievikar - 6 år på rad. (1. strålefører)

Brannmennene matet påfuglene, endene og svanene 

På 60 – 70 var det helt vanlig at byens befolkning, i hvert fall de som bodde på Kirklandet avleverte «fuglemat» på brannstasjonen. Plastposene med brødmat, ble satt ved trappen opp til brannvakten, eller så gikk folk helt inn og leverte den. Derifra ble den fraktet opp til «Vanndamman» av sjølveste brannformannen som var på vakt denne dagen. Dette ble gjort hver eneste dag. Så særlig skrubbsultne var nok ikke fuglene.

Påfuglene fikk vingene stusset av brannmannskapet

Brannkonstablene «vingeklippet» påfuglene, eller «stusset» som man kalte det den gangen. Da det var behov for å «stusse» vingene på disse majestetiske og flotte fuglene, ble hele vaktstyrken ved brannstasjonen beordret opp til Vanndammen. Den eneste personen som satt igjen på stasjonen, var telegrafvakten som tok i mot samtaler og alarmer, og som var i forbindelse til brannmannskapet mens « stussen» pågikk.

Branner kunne jo oppstå, så det var selvsagt nødvendig å være i høyeste beredskap. Ettersom hele vaktstyrken ble beordret ut for «stussing», måtte de nødvendigvis ha med seg alle brannbilene også. De stod oppstilt på rekke og rad i Rosentræders gate, mens påfuglene - mot sin vilje, fikk «stusset» sin flotte fjærprakt. Man må anta at de som bodde i nærområdet, var klar over hva som skulle skje når bilparken stod der linet opp på rekke og rad . «Stussing» ble nok raskt proklamert slik at beboerne kunne beskue det hele på trygg avstand. Utenfor gjerdet selvsagt.

Med livet som innsats, inntok hele vaktstyrken vanndammen klare til innsats. Nå skulle «det stusses».  Men før de kom så langt måtte man få tak i disse viltre og hissige fuglene. Dette var naturlig nok ingen enkel sak, så de måtte skremme påfulgene mot enden av gjerdet som vendte mot Clausens gate. Her var det bare å gå inn i « ilden» og håpe på det beste. Fjæra føyk.

Når de endelig fikk tak i dem og fikk roet dem ned litt, begynte selve «stussingen». Dette var ingen jobb for amatører, så selve stussingen ble nok forbeholdt de av mannskapet med lengst erfaring, og det var gjerne en brannformann. En slik jobb kunne selvsagt ikke overlates til personer med kort tid i brannetaten. Man måtte selvsagt gå gradene før man ble utnevnt som « sjefsstusser» Man hadde jo tross at et rykte å ta vare på

Jeg tok kontakt med Arild Jørgenvåg som var ansatt ved brannstasjonen i 44 år. Han fortalte meg at de «stusset» underfjærene på den ene siden. Ved å stusse kun på den ene siden, ble det ubalanse, noe som gjorde at de ikke fikk kraft nok i vingene til å lette. Enkelt, smertefritt og effektivt.

Da jobben var utført, returnerte følget til brannstasjonen vel vitende om at det var ett år til neste «stuss». Jeg er ganske sikker på at oppdraget med en sirlig håndskrift ble notert inn i vaktprotokollen. Tid, sted og hvem som hadde foretatt selve « stussingen» var nok greit å ha dokumentert. Dersom man hadde utført et tilsvarende oppdrag i vår tid, med dagens krav til HMS (helse, miljø og sikkerhet), hadde nok rapporteringen ha blitt mer omfattende – og gjerne med en drøss av kopier til ulike instanser. Greit å ha ryggen fri. Man vet aldri hva disse dyrevernsorganisasjonene finner på.

Kommunen er ansvarlig for eventuelle skader som påfuglene påfører parkerte biler – ikke bileierne

Kommunen har satt opp skilt i området rundt selve vanndamman, med varsel om at man parkerer der på eget ansvar.  «Kommunen fraskriver seg ansvar forvoldt av fugler». Før kommunen satte opp disse skiltene, burde de ha kontaktet sitt forsikringsselskap. Da ville de ha blitt informert om at dette har de ikke anledning til å gjøre.

Påfuglene er kommunens eiendom og er således ansvarlig for de skader påfuglene påfører bilene i nærområdet. Dette gjelder biler som står parkert ved Bestemors Hage og ellers i nærområdet.  Biler som beviselig er blitt påført en skade av påfuglene, og har fullkaskoforsikring vil få dekket skaden av sitt forsikringsselskap. De må betale en egenandel. En slik egenandel skal betales av kommunen. Biler som ikke har fullkasko har også krav på å få dekket sin skade. Forsikringstaker betaler for skaden, og sender så et regresskrav til kommunen. Forsikringsloven regulerer dette.

Forslag til kommunen: Kan man heller undersøke om noen veterinærer på Nordmøre kan utføre «stussing» av disse fjærkreene, eller andre personer i Norge som kan utføre dette? Dette må da vitterlig være en bedre og rimeligere løsning enn å bruke kr. 1,4 millioner på et nytt gjerde – som i tillegg ikke har noen virkning? Stiller også spørsmål om kommunen har anledning til å bruke tildelte «koronamidler» på et gjerde.

Hva er det som gjør at kommunen har så stor tro på at et høyere gjerde vil hjelpe når man vet at påfuglene titt og ofte flyr oppå taket på Nykirka som er 30 – 40 meter høyt. En påfugl kan fly i en høyde på over 900 meter.

Så lykke til med oppsetting av gjerdet.

God helg.

Av: Geir Gerhard Greger