EØS avtalen – litt om hvordan den kom til, og hva den handler om:

EØS-avtalen ble fremforhandlet i årene fra 1989 til 1992. Det var daværende handelsminister Bjørn Tore Godal som signerte EØS-avtalen på vegne av Norge. EØS-avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992.

EØS-avtalen trådte imidlertid ikke i kraft fordi Sveits i folkeavstemning besluttet å ikke ratifisere den. Ved en brevveksling mellom Norge og EU-kommisjonen ble partene likevel enige om å, i en periode, opptre som om avtalen var i kraft. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon av traktaten fredag 16. oktober 1992.

EØS-avtalen er gjennomført i norsk rett ved EØS-loven av 27. november 1992. Avstemning i Norge, Grunnlovens § 93 (§ 115).

Fordi EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) samt EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med § 93 (nå § 115) i Grunnloven. Dette er noe som krever 3/4-dels flertall. 130 representanter stemte for og 35 imot. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.

I ettertid har folk flest gått imot sin egen avstemning fra 1994 ved å stemme på EØS-parti som tar oss bakveien inn i EU, via nettopp EØS-avtalen. Godt hjulpet av «MSM» (mainstream media), som fortsatt fremmer ja-sidens propaganda om at dette er en handelsavtale vi må ha.

EØS-avtalen har forrang

Vi har en EØS-avtale som har forrang foran norske avtaler, lovverk, Storting samt vår egen grunnlov. Vet folk flest det med tanke på hvordan de stemmer?

Det hjelper altså ikke å si du er imot at EU skal bestemme i Norge, om du samtidig stemmer på et hvilket som helst EØS-parti som tar oss bakveien inn, via EØS-avtalen.

I paragraf 1 står det at: «EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov». I paragraf 2 uttrykkes det at i tilfelle konflikt om Norges forpliktelser etter avtalen, skal denne ha forrang foran norske avtaler og lovverk. I protokoll 35 til EØS-avtalen: «Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverk forrang hvis norske regler er i strid med en norsk EØS-lov.»

Les:

Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven)

EØS-avtalen – Protokoll 35 om gjennomføringen av EØS-regler

Her er EØS-avtalen

Oppsigelse av EØS, artikkel 127.0 – Handlingsrom

Hvem eier en lov etter at den er ført inn i EØS-avtalen?

EU-integrasjon – ikke frihandel

EØS er altså tilgangen til det indre markedet. Det handler om EU-integrasjon, ikke frihandel! Det handler om å avgi suverenitet på alle områder. Norge har derimot 29 handelsavtaler med 41 land uten å avgi suverenitet. Norge bruker i dag handelsavtalen med EU, der EØS ikke regulerer. Den er blitt oppdatert opp gjennom årene og trer i kraft ett år etter oppsigelse.

Kan ikke forhandles til kun en handelsavtale

Ønsker folk flest å bestemme i eget land er det bare en ting å gjøre: Stem på parti som er helt klare på at de vil si opp EØS-avtalen! Varianter av «reforhandle» eller «konsekvensutrede» holder ikke... Hvorfor? Du kan ikke reforhandle EØS til en handelsavtale. Det er ikke slik det fungerer. Norge er avhengig av andre land og EU for å endre kjernen av EØS. Det er en umulig oppgave å få på plass, og vil treneres av EU i årevis til vi har innført nok direktiv til at forslag om medlemskap dukker opp igjen. Dette vet FRP og andre parti som har «reforhandle» og «konsekvensutrede» i ordlyden. De gir inntrykk av å være på folkets side, uten å aktivt gjøre det som sikrer norske interesser, nemlig å si opp avtalen!

Av: Siri Hermo