Befolkningen på Ytre Nordmøre har ventet spent på at statsråd Ingvild Kjerkol skulle avklare fødeavdelingens fremtid etter at helseforetaket på nytt stengte fødeavdelingen i Kristiansund etter tre ukers drift i sommer.
Statsråden varslet 25. august at det ville komme en avklaring «om kort tid». Statsrådens «avklaring» kom i forbindelse med at regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett for 2023 torsdag 6. oktober. Men avklaringen var ikke klarere enn at statsråd Ingvild Kjerkol, statsråd Kjersti Toppe og direktør Øyvind Bakke i Helse Møre og Romsdal har minst tre ulike oppfatninger av hva avklaringen består i. Det er for øvrig også verdt å merke seg at ordlyden i budsjettforslaget også avviker fra pressemeldingen fra Helse- og omsorgsdepartementet som ble sendt ut samme dag.
Men hverken budsjettforslaget, pressemeldingen eller statsrådenes uttalelser i media har betydning for direktør Øyvind Bakke og Helse Møre og Romsdal. Det eneste som har betydning for helseforetaket er styringssignalene som blir gitt fra statsråd Ingvild Kjerkol som utøvende eier i eiermøte. Slik sett er det interessant at direktør Bakke og Helse Møre og Romsdal velger å avslutte oppdraget med å åpne fødeavdelingen i Kristiansund uten at slike signaler er kommet i foretaksmøte.
Stoler statsråden på helseforetaket?
Ingrid Uthaug i Bunadsgeriljaen stiller på bakgrunn av dette et godt spørsmål når hun spør om statsråd Ingvild Kjerkol fortsatt stoler på Helse Møre og Romsdal og Helse Midt-Norge. Men svaret på det spørsmålet er antagelig å finne i foretaksmodellens iboende dynamikk. Foretaksmodellen er et problem for befolkningen, fordi foretaksmodellen er den konkrete barrieren som står i veien for at hele befolkningen skal ha likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten. Det kan jo være vanskelig å forstå hvordan statsråden kan forsvare en styringsmodell som tilsynelatende hindrer statsrådens mulighet til å styre. Men det forutsetter jo at statsråden er uenig med foretaket. Men dersom statsråden virkelig hadde vært uenig, hadde statsråden hatt mulighet til å gjøre noe med det. Hun kunne både gitt klarere styringssignaler i eiermøte, og hun kunne avsatt hele eller deler av foretaksstyrene og satt inn nye styremedlemmer. Hun kunne dessuten tatt til orde for å fjerne foretaksmodellen. Men når ingenting av dette skjer, er det selvfølgelig fordi statsråden er strålende fornøyd med foretaksmodellen, hun er fornøyd med styrene og direktørene, og hun er veldig godt fornøyd med at fødeavdelingen i Kristiansund er stengt.
Et nyttig verktøy
Foretaksmodellen er nok ikke et problem for statsråden. For statsråden er den et særdeles nyttig verktøy, som gjør at hun kan skyve foretakene foran seg og dekke seg bak en påstand om at hun oppfyller krav fra stortinget og fra befolkningen, men at foretakene dessverre ikke er i stand til å gjennomføre de signalene de får i eiermøtene. Foretaksmodellen er imidlertid et stort problem for alle som vil at tjenestetilbudet ikke bare skal gjenspeile hva helseforetakene og ansvarlig statsråd ønsker, men at tjenestetilbudet skal være bestemt ut fra innbyggernes behov.
Tilgjengelig kompetanse er en planlagt strategi
Tilgang på nødvendig kompetanse er faktisk et problem. Men det som er tragisk, er at for statsråden og for helseforetakene er mangel på kompetanse ikke et problem som man forsøker å løse, men en unnskyldning som kan brukes som forklaring på at man ikke oppfyller de kravene som stortinget og befolkningen stiller. Ekstra tragisk blir dette i lys av at ansvaret for å sørge for tilgjengelig kompetanse ligger hos nettopp regjeringen og hos helseforetakene. Det er regjeringen og helseforetakene som har mulighet til å påvirke hvor mange leger, legespesialister, sykepleiere og jordmødre som blir utdannet, det er regjeringen og helsefooretakene som har mulighet til å påvirke hvor mange stillinger som står klare til flere nyutdannede, og det er regjeringen og helseforetakene som har mulighet til å påvirke lønns- og arbeidsvilkår og ikke minst forutsigbarhet for at de nødvendige stillingshjemlene faktisk finnes. Mangelen på kompetanse er ikke bare en kjærkommen unnskyldning som har dukket opp, mangelen på kompetanse er et direkte resultat av en valgt og planlagt strategi.
