Slik løvetann og tusenfryd setter farge på bybildet i juni gjør også regnbueflagget det. De har også det til felles at de møtes med giftig bekjempelse og iherdig lukearbeid.
Bekjempelsen av Pride har tradisjonelt vært preget av religiøse begreper som synd og menneskets undergang. Den siste tiden har vi blandet dette med vitenskap, som sammen med konspirasjonsteorier har blitt et svært giftig middel: Både mot en fungerende debatt og, ikke minst, mot skeives livskvalitet. Kanskje trengs det en oppklaring på hva Pride er og ikke er?
Pride er ingen organisasjon, den er ikke et firma. Det finnes et AS som er med og arrangere de større arrangementene i landet, på frivillig basis og uten utbytte. Ingen er «organisert i Pride», det finnes ingen medlemsmasse.
Pride vil ikke ta fra oss vitenskapen. Et årvisst fenomen er Jenny Klinge sine utbroderinger rundt melkekyr sin anatomi; en skivebom som gjerne kan avvikles først som sist. Hos transkjønnede stemmer ikke det biologiske, det juridiske og det opplevde kjønnet overens. Særlig det norske samfunnet knytter disse tre sammen i stor grad. Å inkludere disse i samfunnet handler ikke om vitenskap men menneskeverd og politikk.
Pridearrangement er for å markere at skeive har rettigheter som alle andre, for å markere samhold, vise støtte, vise at vi tar vare på hverandre og skape et rom for aksept som er inkluderende og ikke-dømmende. Veldig mange feirer ikke pride fordi de er så stolte, men fordi det er nødvendig for å ikke gå til grunne. Skeive trenger pride, alle trenger pride. Det er en kampdag, hvor vi synliggjør urettferdighet og for å markere grunnleggende menneskerettigheter.
Pride er en felles kamp. Om det stemte at Pride var en organisasjon ville man garantert organisert den annerledes: Homser kunne fått mye raskere godkjennelse om de skilte seg ut i en egen «homsepride»: De har kommet lengst for å bli inkludert og akseptert, folk flest synes det er innenfor (så lenge de ikke prater høyt om det, kler seg noenlunde ålreit og stiller opp som interiørkonsulenter på fjernsyn). Videre ville det vært lesbepride, bipride og videre nedover mot de som har lengst vei å gå mot aksept. Men de skeive går sammen, de kjemper for mangfold. Det er dette som ER regnbueflagget: Alle fargene skal med, og det mister sin mening om man utelukker enkelte. Vi er ikke i mål før sistemann er i mål.
Pride er solidaritet. I Norge er vi et stykke på vei med inkludering og rettsvern av skeive. Vi trenger ikke reise lenger enn til naboland for å finne horrible lover, undertrykkelse og forfølgelse av skeive. Vi markerer Pride i solidaritet med skeive som har dette som sin hverdag.
Solidaritet er pensum i grunnskolen, flagging med regnbueflagget bør være en selvfølge. Vi har ennå ikke hatt et avgangskull i grunnskolen som har levd hele livet i et land der samkjønnet ekteskap er lov. De samme elevene vokser opp i en digital hverdag med stadige påminnelser om at de ikke er gode nok. At vi heiser dette flagget er et tydelig motsvar, de skal være stolte over hvem de er.
Vi i Rødt er ikke gode nok på å «tenke skeivt» i hverdagspolitikken; det er det heller ingen andre partier som er. Skulle vi tatt den kleine telefonen til en rektor for å be om en presentasjon av seksualundervisningen for utvalget for oppvekst, kultur og velferd? Skulle utvalget for helse og omsorg sett på hvordan samkjønnede par møtes i bofellesskap? Til og med teknisk utvalg har i noen byer sjekket om det trengs «fuglekasser» med kondomer i noen parker.
Hva kan vi gjøre for å få at representasjonen i kommunestyrene speiler mangfoldet i kommunene bedre? Jeg tror at debatten rundt Pride har begynt i feil ende. Der Jenny Klinge er redd for kva hun skal titulere kua si som om førti år mener jeg det er viktigere med nåtiden og hverdagen. Vi skal selvsagt feire mangfoldet i juni, men vi skal kjempe for det hver dag.
Les også
Pride – frivillig eller tvang?
