Solvor (57) gikk fra en trygg stilling i NRK for å starte møbelverksted i kjelleren. – Jeg håper det kan inspirere andre.

Solvor Wiig (57) møter oss utenfor verkstedet sitt i hjertet av Oslo. Vi følger henne gjennom en trivelig bakgård og ned i borettslagets kjeller. Det er nemlig her Solvor har startet verkstedet Greenroom møbeltapetsering.

Nye veier

At hun skulle ende opp som møbeltapetserer med eget verksted, hadde hun nok ikke trodd for 10 år siden.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i møbeltapetsering, og har tatt masse kurs og drevet med det som hobby. Og etter at jeg hadde jobbet i rundt 10 år i kostymeavdelingen i NRK, utlyste de en stilling som møbeltapetserer, som jeg bestemte meg for å søke på. Det var ikke tradisjonell møbeltapetsering, men et samarbeid med malersalen og rekvisitt i NRK, forteller hun.

– Jeg trivdes godt i jobben i fire år, men så skulle de omorganisere. Da jeg ikke ville ha den nye stillingen de tilbød meg, sa jeg ja takk til en sluttpakke.

Den da 53 år gamle håndverkeren så på situasjonen som en mulighet til å prøve noe nytt, og tenkte at tiden var inne for å starte for seg selv. Hun luftet ideene sine for venner i borettslaget, og fikk plutselig tilbud om å bruke kjelleren til å realisere drømmen.

Ikke bare-bare

Selv om hun ikke har tradisjonell utdanning som møbeltapetserer, understreker Solvor Wiig at det ikke er bare-bare å kaste seg ut i et yrke som håndverker.

– Det er et typisk håndverksfag hvor det trengs et lærlingløp, hvis du ikke har relevant bakgrunn fra før, slik jeg har, sier hun.

På sosiale medier finner man mange som viser fram møbler de har pusset opp selv. Solvor hyller de som tar seg tiden til å ta vare på tingene sine, men presiserer at godt mot ikke alltid er nok.

– Det finnes mye tilgjengelig informasjon der ute, og har du noe erfaring med søm, tror jeg du kan få til å trekke om et møbel. Men jeg ville nok ikke anbefalt noen uten erfaring å bygge opp et helt ødelagt gammelt sete, sier hun.

Verneverdig fag

Nina Hurum, faglært møbeltapetserer med svennebrev, understreker at møbeltapetsererfaget innebærer mye kunnskap og avanserte teknikker du ikke kan lære deg selv. Disse teknikkene læres gjennom et lærlingløp hos en mester, forteller hun. Sammen med møbelsnekker Bettina Rasmussen driver hun verkstedet Hurum Rasmussen, og hun oppfordrer folk til å bruke faglærte håndverkere.

Med få som tar svennebrev hvert år, defineres faget som verneverdig. Det er derfor viktig å jobbe for at ikke kunnskap går tapt, forklarer Hurum.

– Å trekke om spisestuestoler med løse seter er nok realistisk for de fleste, men på noen møbler er det flere lag i ulike materialer som må bearbeides riktig før det ytterste trekket skal på. I jobben vår må vi alltid vurdere tilstanden på hvert enkelt møbel for å sikre at vi går dypt nok ned i reparasjonen. Ofte må alt bort, plukkes fra hverandre og bygges opp igjen med nye materialer for å garantere kvalitet.

Selv har Hurum holdt flere kurs, og sier at hva som kan være realistisk å ordne selv, varierer fra person til person.

– Det er stor forskjell på folks håndlag, og ikke minst på hva de selv synes er bra nok. Hvis man ikke er kjent med hvordan en mester jobber, blir standarden en annen, sier hun.

Kvalitetssikring

Hurum tror at et samfunn preget av masseproduksjon påvirker hva slags kvalitet vi forventer, og peker på at det er stor forskjell på for eksempel skreddersydde klær og såkalt «fast fashion». Skal du fikse opp et gammelt og verdifullt møbel, trengs det mye øvelse og riktig teknikk.

– Det er gjerne godt mot på glade entusiaster, og vi har ofte reparert møbler hvor den forrige jobben som ble gjort var helt ubrukelig, ler hun.

– Så jeg oppfordrer sterkt til å spørre om svennebrev hvis du er ute etter kvalitet som gjerne sikrer møbelet opp mot 50 år til.

Solvor Wiig er klar på at hun har stor respekt for faget, og er i gang med prosessen med å ta svennebrev som privatist.

– I denne typen jobb er man aldri utlært, men det finnes jo en slags «bibel» med momenter man skal kunne. Når jeg går opp til prøven, stiller jeg på lik linje med dem som gått et vanlig lærlingløp, og da må alt være perfekt, smiler hun.

«Upcycling»

En viktig del av Solvors motivasjon for å drive med møbeltapetsering har vært det å kunne gi møbler nytt liv.

– Jeg har jo en lidenskap for møbler. Det er utrolig morsomt å kunne bruke et gammelt håndverk for å få i stand et ødelagt møbel. Det har kanskje vært i en familie i alt fra 30 til 150 år, og har gjerne stor affeksjonsverdi, sier hun.

– Jeg heter jo Greenroom, noe som betyr to ting. Ordet betyr jo «backstage», siden jeg føler at dette er en jobb som er litt «i kulissene», men det refererer også til det grønne skiftet.

Og selv om det kan være komplisert, skjønner Wiig at mange ønsker å oppnå mestringsfølelsen ved å prøve det selv.

– Og det er jo mye bedre at noen prøver å fikse tingene selv, og gir dem noen år til, enn å kaste og kjøpe nytt!

Tenk annerledes

Å starte sin egen bedrift er ikke for hvem som helst, og Solvor ler når hun tenker på hvor mye tid hun har tilbrakt i verkstedet sitt.

– Jeg bor omtrent i verkstedet. Selv om jeg vet at jeg kan ta meg fri iblant, ønsker jeg å være på ballen. Det er et mentalt press, det å vite at man ikke alltid vil ha en fast inntekt. Men så lenge man ikke får noia av det, så er det absolutt å anbefale å være sin egen sjef.

Hun håper hun kan inspirere andre til å tenke annerledes, hvis man for eksempel har mistet jobben eller bare ønsker å gjøre noe nytt i voksen alder. Har man bakgrunn som håndverker, mener hun det er spesielt gode muligheter for å kunne skape sin egen arbeidsplass.

– Jeg syntes det var helt greit å vite at jeg kom til å miste litt inntekt, og jeg visste at jeg kom til å tilbringe veldig mange timer i verkstedet. Så det krever en god del lidenskap. Det er støvete, det er møkkete, det er tungt, og det kan være skikkelig dritt, ler Solvor.

– Men når du har fått bort alt det gamle, og du begynner å fikse det opp, da ser du mulighetene. Og det er utrolig fint å kunne garantere at resultatet kommer til å vare i mange år fremover!

Verneverdige tradisjonshåndverk

Verneverdige tradisjonshåndverk er fag som ivaretar tradisjonelle håndverksfaglige teknikker, metoder og materialer. Fagene blir vurdert til å ha en kulturell verdi, som det av samfunnsmessige årsaker er viktig å videreføre, på tross av at fagene har et lite rekrutteringsbehov. Bedrifter med lærlinger i disse fagene får et ekstra tilskudd fra fylkeskommunen.

• Kriterier for at fag skal få ekstra tilskudd:
• Faget skal være en del av tilbudsstrukturen for videregående opplæring eller være godkjent som et forsøk.
• Faget er truet og fagkunnskaper står i fare for å dø ut på grunn av mangel på ny rekruttering.
• Faget skal ivareta tradisjonelle håndverksfaglige teknikker, materialer og metoder.
• Faget har kulturell verdi, som det av samfunnsmessige årsaker er viktig å videreføre.

Kilde: Utdanningsdirektoratet