Det var en gang tre jålebukker som ville opp til stjernehimmelen for å gjøre seg fete, og alle tre så spankulerte de rundt uten truse. På veien var det ei bru som de måtte over. Tidligere hadde det vært en foss under denne brua, men etter mye rør og samrøre var fossen lagt i rør. Faktisk hadde man koblet sammen så mange rør at kraften fra fossefallet nå kunne nå helt til himmels. Likevel var ikke Stjernedronningen fornøyd. Hun krevde mer kraft, og denne gangen skulle kraften komme fra Vinden.

Under fossen bodde det et troll, med øyne så store som nettbrett, og nese for korrupsjon. Dette trollet skulle ustanselig blande seg borti handels- og energiavtalene til de tre jålebukkene, uten at bukkene lot seg merke med det i særlig grad. Det viktigste var å blidgjøre Stjernedronningen, hun som kunne gjøre bukkene fete og berømte, selv om de var uten truse. Fjellet, skogen, myra, villreinen og hubroen skulle ofres, slik at Himmeldronningen kunne få eie Vinden helt alene, uten innblanding.

Bukkene uten truse kjente godt til at det kunne være troll under bruer. Noen slike troll gikk det an å bestikke med gullmynter, men denne som de hadde støtt på denne gangen påstod at penger bare var en fiksjon. Det var derfor vanskelig for bukkene å vite hvordan de kunne nå inn til ham. Den yngste bukken skulle forsøke først, for slik pleide de å gjøre det. Tripp trapp tripp trapp, sa det i brua, da den lille jålebukken trippet over, usikker og nervøs, selv om det slett ikke var første gang han forsøkte seg på bestikkelser.

«Hva faen er du prøver deg på?» gryntet trollet. «Å hei, er du der? Det er bare meg», breket den minste jålebukken. «Jeg skal bare snakke med grunneierne her oppe». Trollet visste godt hva dette betød. Nå skulle den lille tullebukken narre de lettlurte grunneierne, eller bestikke dem med penger. «Jeg ringer til de store avisene i hovedstaden», truet trollet, for det var det eneste han kom på. Da lo den lille jålebukken så inderlig godt og lenge at han måtte holde seg for magen.

Etter en liten stund kom den mellomste jålebukken ut på brua. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det. Flere plankebiter løsnet og falt ned i juvet. «Hva pønsker du på?» spurte trollet. «Stjernedronningen trenger hjelp», forklarte den mellomste bukken. «Har du ikke hørt om stjernekrisa?” Trollet klødde seg i hodet. «Jeg ringer de store advokatkontorene i hovedstaden», hørte han plutselig seg selv si. Da lo den mellomste jålebukken slik at han måtte sette seg. Kjempen Svartstein, som hadde kjøpt hele fjellet, var en av de aller mektigste kapitalforvalterne i hele verden, og spiste hubroegg til frokost hver eneste dag.

Trollet kjente migrene komme snikende, bare ved tanken på denne Svartfjell. Nå var gode råd dyre. Kanskje ville det etter hvert bli nødvendig å ty til sivil ulydighet? Dette satt langt inne, for han var i grunnen et veloppdragent troll som likte å holde seg til de demokratiske spillereglene. Da den største av jålebukkene kom vraltende mot brua, hadde trollet likevel valgt å lenke seg fast. «Nå må vi stå sammen», argumenterte den store bukken med rolig stemme og et overbærende smil. «Stjernehimmelen trenger at vi alle deltar i dugnaden».

Men trollet ville ikke være med på noen dugnad. «Tving meg!» ropte han opprørsk. «Jeg blir ikke med på dette tullet frivillig». Den store bukken sukket, lettere oppgitt. «Hva skjer?» ropte den minste, fra den andre siden av brua. «Trollet nekter å være med på dugnad», svarte den største, med en urokkelig ro i målet. «Det er et sammensurium av troll i dette landet som ikke vil akseptere 5G-stjernehimmelen slik den er». «Stjernefornektere og dugnadsmotstandere?» spurte den minste, og den største nikket megetsigende, for her var bukkene ved sakens kjerne.

Noen måtte ha ringt til noen, for plutselig var det opprørske trollet omringet av syv menn i merkelige høyvannsbukser. De stakk ut øynene på ham, slo i stykker både marg og bein og stanget ham utfor juvet. Endelig kunne de tre jålebukkene komme seg til stjernehimmelen, trodde de.

Men så skjedde det noe rart. Ei tåke så tjukk som ertesuppe veltet innover landet, og Stjernedronningen var brått over alle blåner. «Kanskje hun ikke trenger oss mer?» datt det ut av den minste jålebukken. Mer fikk han ikke sagt før den store tuppet ham i baken, og ned i juvet bar det. «Bæææææ», lød det lenge, før det hele endte med en dump lyd. Og snipp snapp snute, og så var stjerneeventyret ute, allerede før det hadde begynt.