Hva om melka plutselig koster 500 kroner literen eller brødet 1000 kroner?  Og ingen vet om det er tilbake til normalt eller enda dyrere i morgen?  Hva om det skjer uten at det kostet mer å produsere og ingen mener de har ansvar, selv om alle ledd er offentlig eid. 

Det eneste politikerene tror de kan gjøre er å gi brødstøtte til de fattigste. Galskap, ulovlig og utenkelig er riktige tanker. Men slik er det blitt for strømmen.

Unike vannkraftressurser

Tekniske fakta er hyggelige: Norge har unike vannkraftressurser som koster få øre (5-30) for hver kilowattime å produsere. Vi har mulighet for å øke produksjonen gjennom oppgraderinger og ny vind- og solkraft.  Kreftene som lager elektrisitet er gitt fra naturen, kostnadene er små og varierer omtrent ikke. Produsert volum varierer med været på måter som kan beregnes og planlegges på. Dermed kan vi gi stabilt gode vilkår for kraftkrevende industri og gi vanlige forbrukere faste lave priser for energi. Som ytterligere garanti for stabilitet har vi hatt politisk styring og offentlig eierskap som hovedmodell i over hundre år. Passer godt siden energi et er nødvendighetsgode med offentlig ansvar.  Slik har det stort sett vært opp gjennom årene.

Så gikk det galt

Virkelig galt. Prisene svinger voldsomt og ødelegger stabile rammer for hushold og bedrifter. Prisene svinger omkring et stadig høyere nivå. Strømmen er fremdeles laget av stabile naturressurser og koster lite å produsere, årsaken er gal organisering og regulering.

Forskjellen mellom produksjonskostnader og pris til kunde er så stor at det muligens rammes av lovverk (både i EU og Norge) som forbyr åpenbart urimelig forhold mellom det en betaler og det man får. I det gamle lovverket het det forbud mot «ublu pris», nå er formuleringene mer kompliserte, men juridiske realiteter de samme.

Moralsk og politisk pinlig standpunkt

Logisk nok skaper dette store (men varierende) inntekter. Det er vanskelig å få øye på hvem som er blitt  raskt og enkelt rike. (selv om sjefene kan tjene opptil 7 millioner korner i året) Det er ikke noen dagligvarebaron eller skipsreder vi kan se, skattlegge og regulere. Det er en tåke der vi raskt møter argumenter om at helheten i samfunnet likevel er tjent med galskapen. Et moralsk og politisk pinlig standpunkt, men det sto faktisk på trykk i en offentlig vurdering av de nye eksportkablene: Det ble nok dyrere for kundene, men inntektene for eierne vokste mer, så egentlig god butikk for Norge.

Da jeg var ung og studerte samfunnsøkonomi lærte vi at elektrisitetsforsyning (sammen med vannforsyning, teletjenester og jernbane) burde drives av det offentlige. Nedbetalingstid for investeringer var lenger enn markedet håndterte, monopoltilstand kunne lett utvikle seg og det var fare for ødeleggende priskonkurranse. Strøm er også infrastruktur: nødvendig og med politisk ansvar. Prisen på strøm ble satt gjennom vedtak, gjerne av din nærmeste kommune. De balanserte sosialt ansvar mot ønske om ekstra penger i kassa. De forsto det var bedrifters og husholds dagligliv og rammebetingelser de styrte. Stabiliteten var god og ikke så væravhengig at vi merket det. Pris ble satt forskjellig for husholdninger og kraftkrevende industri (lavere) og en hadde et dobbeltprissystem som oppfordret til klokt forbruk.

Nødvendig med stabilitet og riktige priser

Stabilitet og riktige priser er viktig, også for det grønne skiftet.  Forbrukerne skal være aktive deltakere i den store nødvendige klimadugnaden. Prisene bør være lave nok til å sikre greit dagligliv og bør motivere til flytting over fra fossil til bærekraftig energi (vekk fra ved og olje, mer elektrisk bil og båt). Men også høye nok til å skape sparing og å ta i bruk varmepumper og egne solpanel.  Stabilitet er sentralt for at forbrukerne skal tilpasse seg og investere bærekraftig.

Kanskje har en norsk kraftkommune (Tokke) truffet blink ved å helt overse markedets galskap og selge strøm med fast pris til egne innbyggere: 38 øre for en kilowattime.

I 1991 kom lover og reguleringer som endret systemet til et syntetisk marked. Ikke privat eid, men likevel fritt, i alle fall prisene. Strøm, jernbane, TV, radio og teletjenester skulle likevel markedsgjøres. Det har ikke gått bare bra og for strøm er det krise. Kanskje var den gamle kunnskapen solid og den nye for markedsromantisk.

Manglende forbrukermakt

Manglende og vanskelig forbrukermakt på energiområdet er del av problemet. Ugjennomtrengelige priser og garantier som ikke er garantier skaper variasjon og høye priser det er vanskelig å forsvare seg mot. Aktive og informerte forbruker med smarte målere og nye teknologier, som også selv lager strøm er ikke bare godt for klimaet, det skaper motmakt i systemet.

Men mer grunnleggende? Enkle grep fra verktøykassa: Avgifter fjernes og/eller designes for å minske prisvariasjon. Priser kan reguleres her som for legemidler og andre nødvendige produkter: Pris over X forbys. Så lenge produksjonskostnader er lave og synlige er det enkelt politisk håndverk. Mye enklere enn for legemidler som alltid har hatt slik regulering. Litt utveksling med utlandet er bra. Kanskje er det godt for oss og klimaet at vi eksporterer i kabel, selv om krafteksport via varer fortsatt er en sikker suksess.  Vi kan ha en pris i Norge og en annen for eksport, slik det for eksempel gjelder for det meste fra landbruket. Sperre mellom innenlandsmarked og verdensmarked er ganske normalt.

Politisk vilje og forstand?

Er det politisk vilje og forstand?  Ikke mye. Det har vært tverrpolitisk enighet om gale løsningene lenge, mange må omskoleres og tenke en del «umuligheter» som muligheter.  

Så langt har den politiske fantasien strukket seg til justering av bostøtte og avgiftsendring. Det enkle grunnleggende glipper: at strømprodusentene er offentlig eid og underlagt politisk regulering. Særlig norsk strøm kan både produseres og selges til lave stabile priser.

Fastlåst til EU/EØS

Mange vil minne om at forstand og vilje dessverre ikke er nok siden vi har låst oss fast til EU/EØS. Der har de nå liknende problemer som oss, kanskje er det stemning for godt politisk håndverk og  endringer ? Ekspertisen vil nok samstemt forklare oss hvor umulig dette er, de er vokst opp i et mulighetsrom de er godt tjent med og neppe ser over kanten på.

Politikere på gli

Kombinasjonen av valgkamp og ekstreme strømpriser har satt noen på gli. Flere enn Rødt snakker nå om mer enn småjusteringer og støtte til de fattigste.

Det er på tide at rimelig og stabil produksjon avspeiles i rimelige og stabile priser på en nødvendighetsvare for hushold og industri.

Av: Thor Øivind Jensen (1. amanuensis emeritus UiB)

Innlegget har tidligere vært publisert i Klassekampen