Dokumentarserien «Omsorg bak lukkede dører» ble nylig vist i TV-programmet «Brennpunkt». Det er bra at vi får se sannhetens ansikt, selv om det som vises opprører oss. Det var NRK som ved hjelp av skjult kamera filmet 90 år gamle Lilly fra Oslo i 16 døgn. Opptakene var godkjent av Lilly og hennes datter.
Besøkene fra hjemmetjenesten (HT) avslørte svært sprikende omsorg. Flere var flinke, mens andre var lite opptatt av Lilly – og tidvis faktisk frekk. En brukte mer enn halve besøket på sin egen mobil, og hadde ikke fokus på om Lilly spiste eller tok sin medisin. 2 av de 16 dagene spiste hun ikke noe som helst, og 5 av dagene spiste hun bare ett måltid – som eksempelvis en yoghurt! Derved ingen eller ett lite måltid nesten halvparten av dagene for underernærte Lilly.
Lilly slet også med å skille dag fra natt, og vi fikk se at hun var svært urolig og lurte på hvorfor HT var så veldig forsinket. Det var tydelig å se at Lilly slet, og at hun ikke hadde det bra. Ei datter med noen timers omsorg pr uke pluss HT var sikkert helt ok for noen år siden. Men, når demenssykdommen er kommet så langt som i dette tilfellet, er tiden for å bo hjemme for lengst passert.
De fleste mener det er bra for personer med demens å kunne bo hjemme så lenge som mulig, med begrunnelse at der er de kjent og føler seg trygg. Resonnementet er greit for de første årene av sykdommen. Variasjonene innen demens er imidlertid stor, og det er vanskelig for leg og lærd å markere når tiden er moden for endring.
Pårørende er helt sentrale i forhold til personer med demens. Hvem kan hjelpe, og i hvilket omfang? Vi er mange – faktisk flere hundretusen personer som bidrar på ulikt vis. Det er meningsfullt for de pårørende og veldig bra for storsamfunnet kostnadsmessig. Utfordringene løses på mange vis, for det finnes ingen fasit.
Mange politikere og andre maktpersoner argumenterer for at de som får demens skal bo lengst mulig hjemme. Økonomi er nok viktig årsak til det. Fagpersoner og pårørende er langt på veg enig med «hjemme best», men vi må trå varsomt. Hvor går de usynlige grensene? Dersom oppgavene blir så krevende at de pårørende selv blir pasienter, da er vell grensen passert?
«Alt har sin tid» hører vi oftest ved begravelser, men slik ordkunst passer også for demente og pårørende. Er politikerne, og derved kommunene beredt til en dobling av demente om ca. 30 år? Og – kan vi erstatte »liv og død…sørge eller danse» med «hjemme eller på institusjon»?
