Ja, jeg banner vel i kirka ved i det hele tatt å tørre stille det spørsmålet, for hvem liker vel å tro at våre folkevalgtes lojalitet ligger et annet sted enn hos det norske folk?

Nok er nok, for lenge siden for min del, men etter 30 år undrer jeg meg stadig over hva det er som gjør at majoriteten av det norske folk fortsatt synes tro på det våre folkevalgte sier, når deres handlinger de siste 30 åra for lengst burde fått det norske folk til å reagere.

Annonse

Den 7. juni 2024 kunne en i Aftenposten lese utenriksminister Espen Barth Eide uttale: «Grovt regnet får 90 prosent av det EU-parlamentet vedtar, virkning i Norge». Har majoriteten av det norske folk fått med seg at en fremmed makt i realiteten styrer landet vårt, og ikke våre folkevalgte?

Hvordan kom vi egentlig hit at vi sakte mister råderetten over eget land?

I 1992 vedtar vårt storting EØS-avtalen. Den avgir vår suverenitet til fremmed makt på område etter område. Stikk i strid med grunnloven vår, men den må ha blitt nedgravd på samme tid siden ingen lenger bryr seg nevneverdig om det som står der.

Forslag om folkeavstemning i forbindelse med EØS-avtalen ble avvist av Stortinget i 1991. Det norske folk fikk aldri uttale seg, ei heller ble folket informert om hva denne avtalen ville gjøre med vårt demokrati, folkestyre og selvråderett på lang sikt.

I forbindelse med EØS-vedtaket i 1992 sendte Norge sin 4. EU-søknad. (Tilslutningsavtalen i 1994). Ja du leste riktig. Våre folkevalgte har søkt om EU medlemskap hele fire ganger; 1962, 1967, 1972 og 1992/94.

I 1961–1962 foregikk det i tillegg en debatt om hvorvidt Grunnloven skulle endres slik at Stortinget kunne overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger. Vet det norske folk det, som to ganger har sagt nei til EU-medlemskap i ettertid?

Våren 1962 vedtok altså Stortinget med overveldende flertall både å endre Grunnloven, samt søke om EU-medlemskap. Heldigvis for det norske folk nedla Frankrike veto mot britisk-, og dermed også norsk EU-medlemskap. Det samme gjentok seg i 1967.

Den norske befolkningens nei til EU-medlemskap er aldri blitt respektert av våre folkevalgte slik jeg ser det. Da Norge sa nei senest i 1994, burde også EØS-avtalen fra 1992 blitt terminert, for våre folkevalgte visste at EØS-avtalen på sikt vil ta oss under EU, altså stikk i strid med folkets nei.

Ingen av våre folkevalgte på Stortinget har noen gang fremmet forslag om oppsigelse av denne overnasjonale avtalen på disse årene. Ikke de såkalte nei-partiene heller. Så kan jo folk undre seg litt over hvorfor det er slik hvis nei-partiene reelt jobber for et fritt selvstendig rike, som de sier de gjør. Handlingen deres de siste 30 åra derimot viser det motsatte.

Resten av partiene på Stortinget ønsker enten EU-medlemskap, eller EØS-avtalen. Pest eller kolera, resultatet blir det samme.

Tørr en slenge ut en påstand om at det kan tyde på at våre folkevalgtes lojalitet slett ikke ligger hos det norske folk, men hos EU og andre ikke-folkevalgte organ?

Driver våre folkevalgte kun et spill for galleriet, og har gjort det i flere tiår?

Høyre og Arbeiderpartiet med støtteparti har i over 30 år byttet på å «styre» Norge.

Annonse

De leke-sloss om mindre viktige saker slik at velgerne skal føle at demokratiske prinsipp blir fulgt. Store og viktige saker blir avgjort på EU-bakrommet, for som Barth Eide sa i juni i år, så er det EU som vedtar og bestemmer 90 prosent av Norges lover i Norge. Tygg litt på denne, så alvoret i det kanskje siger inn.

Den offentlige debatten som skal opplyse det norske folk er uteblitt siden før vedtaket av denne overnasjonale avtalen. Avtalen var ikke noe tema før stortingsvalget i 1989 heller, og taust har det vært siden. Ja, bortsett fra når våre folkevalgte omtaler den som en avtale som har tjent oss vel da, selv om vi altså mister vårt demokrati, folkestyre og selvråderett.

Den fjerde statsmakt, hvis oppgave er å informere folket, overvåke og rapportere om politiske aktiviteter og beslutninger, er for lengst avgått med døden. Konsekvensen er at det norske folk har tatt sine valg på feil grunnlag, imot sin egen stemme i to folkeavstemminger, og i god tro på at vi bestemmer i eget hus. I realiteten er vi blitt tettere og tettere knyttet til EU-masten.

Våre folkevalgte skal ha oss til å tro at vi har et solid handlingsrom og en reservasjonsrett mot saker vi ikke ønsker å implementere i EØS-avtalen.

Lojalitetsplikten, som har vært der fra start, samt prinsippet om et dynamisk og ensartet EØS nevnes aldri av våre folkevalgte, naturlig nok, for da ville det jo fremkommet at det reelle handlingsrommet aldri har vært der.

Det ville fremkommet at EØS-avtalen ikke er et politisk kompromiss i EU-kampen der Norge kan velge bort det vi ikke liker. Vi har, via EØS-avtalen, forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU. Med hud og hår som noen sier. Å si nei gir traktatbrudd, men det har jo aldri vært et tema for våre EU-lojale folkevalgte som har fulgt sine forpliktelser til punkt og prikke.

§ 1 i Grunnloven vår sier: «Kongeriket Norge er et fritt udelelig og uavhengig rike».

Stemmer det tenker du?

EØS-avtalen er i realiteten en viktig del av utviklingen til «Europas forente stater», en superstat etter modell av USA, ønsket av USA. Ursula von der Leyen, sa da hun ble leder i sin tid at et føderalt Europa står øverst på hennes handlingsplan for EU.

Funk-planen fra 40-tallet har kanskje noen hørt om? Et Europa under tysk kommando, med felles valuta, handel, arbeidsmarked og ikke minst et felles energi- og råvaremarked med betydelig eksport fra Norge til EU. Høres det litt kjent ut om en setter det opp mot dagens situasjon?

Hvem var så fødselshjelper til dagens EU-union våre folkevalgte fire ganger har søkt oss inn i? General William J. Donovan, sjefen for OSS, som er forløper til CIA, uttalte i juli 1945 et ønske om å opprette et fullverdig europeisk parlament. USA ønsket et mest mulig forent Europa under USAs herredømme. USA sponset Europabevegelsen på samme tid for å sikre at selvstendige land kom under denne EU-unionen. Vår avdeling på Stortinget sikrer det altså juridisk ved hjelp av EØS-avtalen.

EU-valget denne sommeren synes avspeile et splittet EU som knaker i forføyningene.

Det er stor uro innad i EU med manglende tillit til EU som system og en klar protest mot politikken som føres, men her i Norge hører en lite om det som skjer.

Det er nesten så en kan tenke at norske medier prøver å forbigå EU-valget med taushet. Logisk kanskje, ettersom våre folkevalgte så inderlig ønsker oss som endel av dette systemet som nå synes rakne fra innsiden.

Jeg for min del håper 2024 blir det året som vekker det norske folk til realitetene, enda så vondt det vil gjøre.

Annonse