Knut Silset. «Drekkar-Silset». Han kom til Kristiansund fra Batnfjorden like etter at han var blitt konfirmert, og kom i skomakerlære i byen. Det var skikk og bruk at læregutten måtte hente brenenvin til svennene, men mesteren måtte ikke få greie på det. Dersom læregutten ikke gikk og hentet brennevin, kunne han vente seg juling. Dette miljøet kom til å virke uheldig på gutten, og han endte som et vrak.
Han begynte som privat renovatør på Innlandet. Å møte Silset under utøvelsen av sin dont med de primitive transportmidler, børtre, bøtter og trillebør og de tilsølte klærne var tragisk og lite behagelig for alminnelige menneskers luktesans. Men Silset så ikke ut til å ta seg nær av dette, for han var lystig og sang. Nils R. Parelius forteller om Silset i sine erindringer: Mang en kald vinteraften hjalp hun den bekjente drinker Knut Silset til et leie innen vegger og under tak, og han både sang og velsignet ho Malena Parelius. I parentes må anføres at nevnte Knut Silset gikk full hver dag, og at det nesten var en velgjerning å gi ham en dram om morgenen, da han skjelvende i hele kroppen ba om den. Ha led ondt ellers på mange måter, men sang morgen og aften sine sanger. Tross alt levde han til han var oppimot 90 år.
Han sa at det var forsmådd kjærlighet som drev ham til dranker, og en verre drukkenbolt enn Silset skal man lete etter. Silset holdt seg forøvrig ikke bare på Innlandet. Han dro også over til Kirkelandet og Nordlandet. Han gikk fram til kjøkkendørene til folk, helst de rike, og sang sine improviserte viser. Men fikk han ikke traktement, slike han hadde ventet, kunne han komme med en rammende satire, til stor moro for folk som hørte ham.
Med andre ord. Vår moderne «Malmen», blir bare smågutt i forhold til denne karen.
