Frøya vindkraftanlegg sett fra sørsiden. Den gjenstår ca 2/3 av den endelige høyden på vindturbinene, men de ruver godt allerede. Foto: Steinar Melby / KSU.NO

I går var undertegnede sammen med en av våre faste kronikører i KSU.NO, Vidar Holm,  på besøk på Frøya og fikk egenhendig se de foreløpige ødeleggelsene som Stadtwerke München og TrønderEnergi er ansvarlige for,  etter å ha fått tillatelse fra Olje- og energidepartementet i august 2013.

Her ser man nå anleggsveier sprengt ut, steinsatt og drenert gjennom sårbare myrer, ødeleggelser av hekkeområder for en rekke sårbare og truede fuglearter og man står overfor en situasjon som slett ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet i forhold til fugle- og insektsdød etter at anlegget er satt i drift.

Makabre kraftutbygginger

Etterhvert som man aner narrespillet fra økonomiske lykkejegere til større nasjonale og internasjonale kraftaktører, naive utspilte politikere på både lokalt, fylkeskommunalt og nasjonalt plan og i tillegg får vite hvor lite drifts- og kostnadseffektiv denne sterkt subsidieavhengige kraftproduksjonen  er,  oppleves dette inngrepet i hjertet av Frøyas natur som direkte makabert. Jeg kan forsvidt også ta med alle andre vindkraftprosjekter i Norge og spesielt de nye havvindsprosjektene, hvor kostnadsbildet er opptil 5 ganger så høyt som de landbaserte anleggene og hvor man ihvertfall ikke aner konsekvensene det har for faunaen. Havsul II er et slikt prosjekt.

Navngivning av vindturbiner

På ei øy som har det høyeste punkt på såvidt over 70 meter, rager tårnene til vindturbinene allerede høyt og er synlig fra veldig lang avstand. Vi blir fortalt at slik de fremstår nå, utgjør de 1/3 av sin opprinnelige høyde. Man mer enn aner allerede nå at det ferdige vindindustrianlegget med sine 14 vindturbiner, vil bli stående i tiårsvis som bautaer for hinsides feilslått energipolitikk. Vindindustrianlegget er planlagt ferdigstilt i år.

I vårt besøk i vindkraftsmotstandernes leir i Nessadalen på Frøya, fikk vi høre at det var en debatt om å navngi de 14 vindturbinene. Det burde vært risset inn ansvarlige politikeres navn og partitilhørighet samt sjefer i de ulike utbyggerfirma, for ansvarliggjøring og forhåpentligvis til skrekk og advarsel for nye vindindustrietableringer. Man burde kanskje i tillegg  forske på om det  i tillegg var mulig å gjøre det ekstremt visuelt i signalfarger på både tårn, turbiner og rotorblad,  som kunne gjøre fugle-, flaggermus og  og insektsdøden noe mindre etter at anlegget settes i drift?

Ett av episentrene for vindkraftmotstand i Norge

Vindkraftmotstandere i Nessadalen på Frøya. Fra venstre: Lill Marita Olsen, Jan Egil Eilertsen, Lillian Bremnes bak Anne Grubba, Edel Marie Reppe, Astrid Reppe, Eskil Sandvik, Brit Flatval og Vidar Holm. Se også bilde lenger ned i artikkelen, tatt fra motsatt retning. Foto: Steinar Melby / KSU.NO

Utbyggingen har og er fremdeles omstridt og lokalpolitikere har prøvd å få stanset hele prosjektet. Samtidig har aksjonister organisert seg i gruppen «Nei til vindkraft på Frøya»,  demonstrert mot utbyggingen og utgjør fremdeles en av spydspissene i vindkraftmotstanden i Norge. Selv etter at vindindustrianlegget er i ferd med å reises, demonstreres det fremdeles mot utbyggingen og aksjonistene informerer om det stadig større inngrepet som utbyggingen utgjør. Aksjonistene på Frøya utgjør nå vel så mye en motstand mot etableringen av nye vindkraftanlegg i Norge.

Vi ankommer Nessadalen og parkerer ved siden av hovedveien vis a vis innkjørselen til anleggsområdet, kameraovervåket og med et så godt som alltid tilstedeværende politivesen på vakt mot eventuelle forstyrrelser i utbyggingsarbeidet. Politiet er stasjonert på Hitra med en forholdsvis stor styrke politimenn i både sivil og uniform. Man skulle ikke ta mange skrittene inn fra hovedveien og inn på området før politiet var på pletten og viste bort folk.

Vi blir møtt med tilbud om kaffe og en hyggelig prat med åtte av Frøyas vindkraftmotstandere, alle medlemmer i Nei til vindkraft på Frøya. Her er det ofte folk til stede i en kontinuerlig stille demonstrasjon på utbyggingen. Vi får høre om utbyggingen, transport- og logistikkdimensjoner og om planlegging av demonstrasjoner. Vi får også høre om en del episoder, noen forholdsvis nye, hvor man kan spørre seg  om hvilke hjemler politiet har for å stoppe det som for oss høres ut som lovlige og stille demonstrasjoner som tilsynelatende ikke forhindrer hverken logistiske operasjoner eller selve utbyggingen.

Mitt klare råd til vindkraftmotstanderne på Frøya, er å få skrevet ned slike episoder og samle dem til et mulig rettslig skritt mot politiets opptreden i ettertid. En slik praksis er ingen tjent med.

Frøyas svar på Area 51

Vindkraftmotstandere i Nessadalen på Frøya. Oppe til venstre ser vi containeren som har 360 overvåkningskamera over innkjøringsområdet til utbyggingsområdet. Vi ser også noen av tårnene til vindturbinene som "bare" har nådd 1/3 av sin høyde, bak bergnabbene.

Sammen med Vidar kjørte jeg videre utover mot Titran og tok av mot Nordskaget for å ta bilder av vindkraftutbyggingen fra yttersiden av Frøya. På vei tilbake var vi igjen innom motstandsleiren i Nessadalen etter at anleggsvirksomheten var stoppet for dagen. Leiren ligger akkurat utenfor forbudssonen for droneflyging. Vi gikk derfor for sikkerhets skyld 50 meter unna leiren i tillegg og tok noen dronebilder av utbyggingsområdet også fra denne vinkelen.

Det skulle ikke gå lenge før en mørk bil kom ut fra utbyggingsområdet og parkerte rett foran motstandsleiren. Inni satt det to personer som så ut til å være veldig interessert i hva vi holdt på med.

Vidar påpekte dette og sier: «Jeg vinker til dem jeg», hvoretter han gjorde og bilen kjørte straks derfra. 

Hvis du har sett dokumentarfilmer om personer som prøver å komme seg inn i området rundt Groom Lake, Area 51, hvor de relativt raskt  blir møtt av mystiske svartkledde menn og kjøretøy som raskt er på pletten med å vise deg bort, var dette den umiddelbare følelsen jeg satt igjen med etter denne episoden. Dette forsterket skildringene om politiets aktivitet som vi fikk av vindkraftmotstanderne i Nessadalen.  Vi vet selvfølgelig ikke med sikkerhet om dette var politiet, men omstendighetene tatt i betraktning, ville det vært mindre sannsynlig om det ikke var det.

Tillit til politi og styresmakter

Jeg har alltid hatt og har fremdeles stor tillit til styresmakter og politi. Men denne ressursbruken på å stoppe stille og lovlig demonstrasjonsvirksomhet, virker å ha kommet helt ut av proporsjoner. Forsvarer man virkelig denne maktbruken i å få stoppet det som for meg høres ut som helt lovlige demonstrasjoner?

Har foreksempel politiet hjemmel til å vise bort en vindkraftmotstander som sitter over 10 meter fra offentlig vei, på et område uten restriksjoner og som stille demonstrant med gul T-skjorte og refleks for å følge en nattlig logistikkoperasjon?

Det må da være viktigere og mer presserende områder i Norge for politiet å rette sin innsats ?

Etter dette besøket på Frøya, fikk min tillit til politi og styresmakter en liten knekk.

Vi skrev oss inn i besøksboka til «Nei til vindkraft på Frøya» og lovde å komme tilbake for å dokumentere den makabre ferdigstillelsen av dette vindkraftanlegget, i håp om at denne galskapens energisatsing en gang kan ta slutt.

Frøya vindkraftanlegg sett fra nordsiden. Den gjenstår ca 2/3 av den endelige høyden på vindturbinene, men de ruver godt allerede. Foto: Steinar Melby / KSU.NO

Kommentar av: Steinar Melby