Det ser ut som det endelig er en oppvåkning i deler av norsk presse over hva det er som skjer med energipolitikken i landet. Det ser faktisk ut som flere aviser plutselig er i stand til å rive seg løs fra EU-politikernes evinnelige og gjentakende bortforklaringer omkring de høye strømprisene.
En kan skjønne at politikerne, som i forhold til en europeisk drøm har brakt oss dit vi er i dag sliter, men at det har tatt så lang tid før pressen har sett dette, må det være lov å undres over.
Den store drømmen har vært det felleseuropeiske kraftmarkedet basert på i hovedsak sol, vind, hydrogen og batterier. Rent og utslippsfritt for enhver pris, uansett hvor urealistisk det måtte være.
Med vindkraft og solceller på alle fjell og åpne jordflekker, og et perfekt og sømløst overføringsnett over hele Europa, skulle en skape det ideelle kraftmarkedet med så like priser som mulig over hele fjøla.
På vegen mot dette perfekte kraftsamarbeidet har vi i løpet av de siste årene fått de svært effektive kablene mellom Norge og Tyskland, og Norge og Storbritannia. Disse to kablene alene er i stand til å eksportere hele kraftoverskuddet vårt i dag. I kraftutvekslingssammenheng må en sånn sett trygt kunne si at Norge og norske politikere har ligget langt framme, og i sin iver etter å støtte opp om de mest ødelagte kraftmarkedene, Tyskland og Storbritannia, ser de ut til å ha vært villige til å ofre det meste. Når en ser på avtalen for Englands-kabelen ( jeg har ikke funnet avtalen for Tysklands-kabelen, men går ut fra at disse to stort sett er likelydende) registrerer en at forpliktelsene til levering er udiskutabel, og at det ikke er noen klausul som tillater Norge å legge begrensninger på eksporten for å ta vare på egne interesser. (Her må vi tydeligvis ta politikerne på ordet.) Forpliktelsene gjelder selvsagt begge veier, men så lenge det kun er den ene parten som har en sunn og bærekraftig kraftproduksjon, sier det seg selv at strømmen stort sett går den ene vegen. Bortsett fra når motparten er heldig med vindforholdene da! Det bemerkelsesverdige her er ellers, at disse forpliktelsene er så sterke at det kun er i «nødsituasjoner» at det kan lempes på disse forpliktelsene, og det at vi som forbrukere eventuelt må betale 10 eller 20 kroner pr. kWh kan neppe kalles for en nødsituasjon i denne sammenhengen. Det er kanskje ikke så rart at politikerne og byråkratene er litt unnvikende med å forklare oss hva disse forpliktelsene egentlig går ut på.
Når en så vet at vi totalt har kabelkapasitet til å eksportere nesten halvparten av vår kraftproduksjon, og det i hvert fall for disse to kablene ikke er mulig å begrense eksporten for å sikre egen forsyning, er det ikke merkelig at vi importerer høye europeiske priser. Spesielt når vi har hørt kraftanalytikeren si at vi i også her på berget må prise krafta høyt for i det hele tatt å beholde noe av egen kraft. Dette som en direkte konsekvens av at vi i dette perfekt markedsstyrte systemet, hele tiden har åfri flyt av kraft mot de områdene der prisen er høyest.
Vi kan selvfølgelig fortsette å lure oss selv ved å drive effektiv sosialpolitikk for å dempe konsekvensene av denne politikken, men jeg er redd for at dette ikke er mer gagnlig enn det som ligger i utrykket «å pisse i buksa». Så lenge store land som Tyskland og Storbritannia fortsatt satser alt på vind og sol, og vi på grunn av vår tilknytning til EU ikke får gjort noe med disse avtalene, er det bare drømmerne som kan se for seg strømprisene vi en gang hadde.
