I neste uke starter ankesaken. Kristiansund kommune mot staten ved helseforetaket. Et av de viktigste punktene dreier seg om den formentlig grundige og redelige saksgangen som endte opp i et råkjør hvor et på forhånd bestemt vedtak skulle bankes gjennom i ulike styrer på kort tid, uten hensyn til hva som hadde kommet frem i prosessen. Et av de viktigste ankepunktene mot den forhatte foretaksmodellen er for øvrig at den langt på vei åpner for en slik saksbehandling, som er med på å pulverisere ansvaret for spesialisthelsetjenesten, distansere viktige beslutninger som befolkningen er opptatt av fra den samme befolkningen, og plassere all makt på ett sted. Noe som har fått lokale arbeiderpartilag på Nordmøre til å kjempe for at Arbeiderpartiet skal gå bort fra modellen som ble innført på initiativ fra nettopp Arbeiderpartiet, eller i det minste «demokratisere» den, som de endte opp med å få landsmøtet med på.

Det er en av livets artige små finurligheter som inntreffer, synes jeg, når det nå viser seg at rapporten fra Nordlandsforskning om fremtidig regiontilhørighet også er klar i neste uke. Rapporten som er utarbeidet for et knippe nordmørskommuner som motvillig satte i gang utredning av spørsmålet på bakgrunn av initiativ fra innbyggere og næringsliv i kommunene. Jeg leser i avisen at ordføreren i Kristiansund er klar til å avklare Kristiansund kommunes standpunkt i bystyremøtet 20. juni. Ordføreren i Smøla kommune ser for seg at saken skal avklares i kommunestyremøte 22. juni. To dager etter. Hvis det går som han tror, hadde jeg nær sagt. I alle fall står det å lese i avisen at han ser for seg en avklaring i kommunestyret 22. juni, men hvis Kristiansund kommune skulle finne på å si ja til å søke ny regiontilhørighet, så vil det bli litt mer krevende, så da kommer ikke saken opp før i ekstraordinært kommunestyremøte i august.

Man skal ikke ha så veldig stor kompetanse på å lese mellom linjene (eller å lese i teblader eller kaffegrut for den del), for å se hvilken vei dette bærer. Her har det vært en prosess som har vært ført utelukkende for å møte et krav fra befolkningen som det ikke var mulig å se bort fra. Men selv om det er bestilt en rapport, så kan det se ut som lojaliteten mellom de etablerte politikerne i fylket er vesentlig større enn lojaliteten til velgerne som faktisk har valgt politikerne til å være sine representanter.

Befolkningen har vært holdt i sjakk med en utredning og en rapport som var under utarbeidelse. Den beste måten å få befolkningen til å tie nå om dagen, tydeligvis. Si at vi ikke kjenner fakta. Si at vi ikke kan basere oss på følelser. Bestill en utredning. Be om en rapport. Og fatt et vedtak før befolkningen forstår hva som traff dem i hodet.

De som er så opptatt av å unngå mobbing i valgkampen må gjerne få kalle dette konspirasjonsteorier. Just saying. Feel free. Men vit at dette ikke er over med et kjapt vedtak i kommunestyrene kort etter at rapporten er offentliggjort.
Befolkningen har ventet tålmodig på en grundig utredning som skulle danne grunnlaget for en faktabasert debatt. Da kan ikke politikerne med god samvittighet fatte et vedtak uten at den debatten har funnet sted.

Det kan se ut som folkets valgte representanter har lært lite og ingenting av den prosessen som førte frem til et råkjør uten like i desember 2014, og som nå er gjenstand for en ankesak i Frostating lagmannsrett. For den prosessen det legges opp til nå har litt for mange likhetstrekk til at det er hyggelig å se på.

Men om folkets valgte representanter har vanskelig for å lære av fortiden, så ser det ut til at folket er i ferd med å våkne. Det har gått to og ett halvt år siden plasseringsvedtaket om det såkalte «fellessykehuset». Noen trodde på ramme alvor at folkets berettigede harme skulle «gå seg til». Det skjer ikke. Folk på Nordmøre godtar ikke mer urett.

Det ser dessverre ut til at mange av folkets valgte representanter har gitt opp å kjempe for et anstendig sykehustilbud på Nordmøre, selv om det er fastslått i spesialisthelsetjenesteloven at befolkningen skal ha likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten. Nå ser det ut som de samme valgte representantene svikter på nytt. Det er noe som heter at folk får de politikerne de fortjener. Jeg er sannelig ikke så sikker. Jeg synes folk fortjener bedre.