Dette er tittelen på en bok skrevet i 1998 av sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. I boka har han forklart det norske samfunnet slik de framsto for 20 år siden. Med ”langt kaldt land” siktet han den gang til temperatur og klima, og ”nesten uten mennesker” var beskrivelsen av de store ubebodde områdene vi finner i vårt langstrakte land. Et langt land med utsatte klimaforhold og god plass til flere mennesker, kort fortalt.

2017: Norge er på vei til å bli, eller har allerede blitt ”et langt kaldt land, nesten uten mennesker.” Nå med en helt annen betydning enn den nevnt over. Norge som var rausheten som hjalp de som hadde behov for hjelp om det var naboen eller om det var Vietnameseren som kom fra den andre enden av kloden, fellesskapet hvor idealet var at alle skulle med, alle skulle få, familien representert ved at vi tok vare på hverandre, gammel som ung, inkluderingen hvor vi ville at alle skulle finne en mening i Norge, velferdsstaten hvor staten passet på sine innbyggere, likheten hvor alle skulle stille likt, uavhengig av kjønn, herkomst, hudfarge eller sexuell legning, fordelingen av godene slik at alle i alle fall hadde litt og mulighetene var for alle, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Norge var varmt i de fleste mellommenneskelige henseende, og vi nordmenn var viden kjent for å være nettopp det, varme og åpne. Bildet av familien som spiste middag sammen etter en hard dags arbeid, skole eller annen aktivitet ga et inntrykk av en trygghet og en varme og en positivisme for framtiden som spredte seg langt ut over våre grenser. Vi var et varmt land.

Menneskene i det varme landet hadde allerede begynt sentraliseringen, det er det ingen som kan bestride, men det var fortsatt mange som bodde i distriktene, mange som greide å livnære seg ved å jobbe for hjørnesteinsbedriften i det lille samfunnet de bodde i, mange som hadde det trygt og godt i distrikts-Norge. Tradisjonsrike bedrifter leverte sine varer og tjenester slik at lokalsamfunnene kunne fortsette, om ikke direkte å blomstre, så i alle fall å eksistere, livnært av inntektene en produktiv befolkning gir. På denne tiden var det noen, men ikke mange nok, som stilte spørsmål ved spredningen av befolkningen, eller mangel på sådan. Det langstrakte landet, med tusenvis av kvadratmeter ubebodd areal, ubrukt natur, upløyd mark både hva gjelder naturbruk og annen produksjonsaktivitet. Hvorfor begynte vi ikke å utnytte dette, legge til rette for spredt bosetting, hindre opphopingen av boliger og tilstrømmingen av mennesker til livets sentrum, selve hjertet av all aktivitet, hovedstaden og de tre andre store byene? At Norge framsto den gang som et land nesten uten mennesker burde vært et ”varsko her” som vi tok tak i.

2017: Sentralisering av tjenester, nedleggelse av livsnødvendige bedrifter og tjenester for småsamfunnene, for bygdene, for de mindre byene, har ført til enda større opphoping av mennesker inn mot de største byene. Norge har om mulig blitt enda mer ”et langt land nesten uten mennesker.” Det bygges og opprettes nye boenheter, nye bedriftsbygg og nye kontorlokaler i de største byene. Vitale tjenester flyttes inn mot sentrum. Det sentraliseres over en lav sko, både i det private og i det offentlige. Store ”robuste” enheter skal bygges og konsolideres slik at pengene får hovedfokus på bekostning av menneskene som skal utføre tjenester, bidra til samfunnsfellesskapet, tjene til livets opphold og brødfø seg selv og familien. Vi skal gjøre de rike rikere og øke forskjellen mellom de som produserer og de det produseres for. I konkurranse med innsparingskrav har mennesker liten verdi og vi blir redusert til et tall i et regnskapsprogram. Varmen er borte. Folk bor i travle bobler i storbyen med jag etter den neste krona som eneste prioritet.

Norge har blitt ”et langt kaldt land, nesten uten mennesker”. Det er på tide å skifte retning.