Nordmenn må få lov til å fly. Ingen klimakrise, og slett ikke et skarve virus, skal få hindre en nordmann i å stige til værs. Se opp! Den elektrifiserte gassproduksjonen på norsk sokkel har løftet statsminister Erna Solberg til stratosfæriske høyder. Sveinung Rotevatn svever om mulig enda høyere enn sin sjef. Utslippsfri og lett som en fjær, hviler den nyutnevnte klimaministeren på oppdriften, på vei til sin første arbeidsdag som president for FNs miljøforsamling. Det er i internasjonale posisjoner norske politikere helst vil være. Allerede i 2016 ble Solberg utnevnt som sjefspådriver for bærekraftsmålene, og etter flere store pengeoverføringer, ble tilliten i fjor fornyet. Løvebakken er helt usynlig nå, og klimahovedstaden kan kun skimtes som en liten prikk.
En million arter er truet grunnet tap av naturareal, melder FNs naturpanel. Homo sapiens har tatt seg til rette, uten tilstrekkelig omtanke for andre vesener. Nå slår Moder Jord tilbake, med febertokter og gryende pandemier. Hun forsøker å fortelle oss noe, så da gjelder det å knipe ørene godt igjen. Verken Solberg eller Rotevatn har tid til dialog. Dessuten har de allerede laget sin egen klimakur, som innebærer fortsatt voldtekt av planeten. "Verden må ikke stoppe opp", insisterer Solberg. Forbruket må økes, og ingen fly er skapt for å stå på bakken. Små barn må lære seg å bruke Antibac og vaske hender, slik at store investorer kan gni seg i hendene over grønnvaskede grunker. Gamle og syke dør i korridorer, mens helseministeren toer sine hender, i et sammensurium av sykdomstilfeller.
Erna Solberg, som ble kåret til Global Citizen i 2018, bekymrer seg ikke over litt svinn i rekkene. Selv ikke en pest som Svartedauden kan skremme henne til å gi avkall på den frie flyten av varer, tjenester, kapital og personer. «Vi kan ikke mure oss inne for å ikke bli truffet av denne typen epidemier og pandemier. Det klarte vi ikke engang da det var lite verdenshandel. Det kom fortsatt et skip til Bergen i 1349, som alle husker. Det var svartedauden», påpekte hun i et intervju med NRK 14. februar i år. Hvis noen tror at markedsliberalismen vil vike for en dødelig pest, må de tro om igjen. Svartedauden bidro dessuten sterkt til at Norge ble et lydrike under Danmark. Noen ganger må vi si, som Norges vassdrags- og energidirektorat, at fordelene oppveier for ulempene.
I sjefsstolen på hovedkontoret til North Atlantic Treaty Organisation (NATO) sitter Jens Stoltenberg og gremmer seg over de mange bruddene på Naturmangfoldsloven som foregår i hjemlandet. “Hvordan kunne SV være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler?” spør han i sin selvbiografi Min historie (2016, s. 421-422). Ingen har så langt klart å begrunne naturofringen på en overbevisende måte. Den raseringen som pågår akkurat nå "savner sidestykke i norsk energi- og naturforvaltning", ifølge Sverre Sivertsen, tidligere informasjonsdirektør i Norges vassdrags- og energidirektorat. Stoltenberg klarte ikke å beskytte hubroen mot rovkapitalismen. Likevel har han fått det øverste ansvaret for å beskytte NATOs medlemsland mot krig.
Høyt der oppe i det mørkeblå blinker to markedsliberalistiske globaliststjerner som gjerne skulle kylt både ILO-konvensjon nr. 169 og urfolkskonvensjonen rett i papiravfallsdunken. «Skulle vi tenkt på lande snart?» spør den ene ironisk, og den andre smiler sarkastisk i skjegget. Hvem ønsker å tilbringe tiden med et stinkende sammensurium av EU-motstandere og klimafornektere? Slikt har man rett og slett ikke tid til. Problemer må skapes lokalt og tilsløres globalt, uten bakkekontakt.
Kilder
