Per Helge Pedersen, fast skribent
Da jeg fortsatt var en liten gutt , var jeg ofte på besøk til min bestemor  Peggy Alette Gustava i Melkvikan i Kristiansund. Hun fortalte meg mye om gamle dager. En av historiene som gjorde størst inntrykk var når hun snakket om spanskesyken som herjet verden og landet vårt i siste del av første verdenskrig.

Spanskesyken var som svartedauen

Hun fortalte levende om hvordan spanskesyken kom til Kristiansund. Hun fortalte om rottene som kom balanserende på land langs trossene straks seilskutene var fortøyd. Og rottene hadde med seg en farlig last, nemlig pesten. Hun fortalte om hvordan rottene krøp inn i husene rundt om i byen – og om sykdommen som kom snikende. Om døden, fortvilelsen og elendigheten som rammet veldig mange familier.

Spanskesyken var som svartedauen fortalte hun. Den rammet alle om man var fattig eller rik. Ingen visste hvem som hadde vinnerloddet – og vinnerloddet var å overleve.

Fortellingene hennes gjorde et veldig inntrykk på et ungt barnesinn. Jeg drømte om rotter i mange år etterpå. Jeg så for meg de store ekle beistene som kom krypende.

Den gang var det ingen radio eller fjernsyn som kunne rapportere om faren. Lite visste folk hvilken katastrofe som møtte dem. Den gangen hadde vi  ikke eksperter på alle plan som kunne komme med råd. Folk måtte ta det som måtte komme. Og det var død og mye elendighet.

Men pesten forsvant – og de fleste kom seg  helskinnet gjennom katastrofen.

Katastrofene kommer alltid igjen - alltid

Siden spanskesyken har det vært mange katastrofer både i byen, i distriktet, i landet og i verden.  Men livet går sin gang. De  aller fleste overlever. Folk har også en enestående evne til å legge slike katastrofer bak seg. Det er både godt og ondt. Hvorfor tar man ikke med seg mer lærdom etter alle disse katastrofale hendelsene har jeg ofte spurt meg om. Hvorfor tar ikke myndighetene bedre grep for å være  bedre forberedt på at det kan komme nye hendelser som lammer verden? Vi vet nemlig at slike katastrofer ned jevne mellomrom vil komme. Men det synes som vi er like lite forberedt hver gang.

Siden spanskesyken herjet har vi hatt en ødeleggende verdenskrig. Ja, vi har hatt mange kriger på ulike områder. Og vi har hatt mange pandemier. Bare i mine leveår har vi hatt  asiasyken og mange andre farlige virussykdommer.  Disse sykdommene kom også brått og uventet – og i mange tilfeller har vi ikke hatt medisiner. Når medisinene først kom, hadde pesten død ut av seg selv. Det legene skrev ut i forbindelse med spanskesyken var konjakk. Den hjalp lite mot sykdommen, men kanskje litt på humøret.

Pest på direktesendt fjernsyn

Nå er det koronaen som rammer oss.  Heller ikke nå har vi medisiner som hjelper. Men i motsetning til før, kommer denne pesten så sterkt inn i livene våre.  På direktesendt fjernsyn får vi hele tiden meldinger om hvordan sykdommen brer seg rundt om. Usikkerheten er til å ta å føle på. Det lille viruset er i ferd med å legge alt næringsliv i denne verden brakk. Massearbeidsløsheten kommer.

Mange farlig kriminelle

Og så kommer de frem alle ekspertene som forteller om hvor fælt det skal bli. Butikkene tømmes for dopapir og hermetikk. Det blir forbud mot å treffe andre mennesker. Skoler og universiteter stenges. Ja, alt stenges bortsett fra apoteker og noen matbutikker – og inntil videre Vinmonopolet.  Der får man fortsatt kjøpt medisiner som i alle fall ikke virker mot sykdommen.

Noen har søkt tilflukt på hyttene sine – langt fra andre folk. Men det er jo selvsagt blitt forbudt. Helsevesenet i de små hyttekommune kan bryte sammen dersom pesten kommer til bygda. Og de fleste hytteeierne pakker sammen og trekker tilbake til byene. Faren for å bli smittet der er sikkert langt større enn på bygda. De som ikke følger myndighetenes råd blir sett på som farlig kriminelle.

Noen har det verre enn oss

Nå er det bare å vente å se hva som skjer. For min del frykter jeg de snikende rottene. Ser jeg en slik fæl skapning blir den tatt av dage øyeblikkelig.

Når denne katastrofen først kommer, skal vi likevel være glad for at vi er i Norge. I motsetning til mange andre land har vi penger og hjelp slik at vi klarer oss. Men likevel ligger frykten der. Viruset tar ikke hensyn om man er rik eller fattig. Min dypeste medfølelse går til dem som blir rammet.

Vi vet at en dag vil også dette viruset dø ut. Nå er det bare å håpe på det beste. Nå vil jeg takke – takke alle dem som nå kjemper en heroisk kamp mot det lille koronavirusbeistet. De bidrar til at det blir færre lidelser. De vil redde mange liv. Rottene skal ikke seire.