Per Helge Pedersen, fast skribentJeg ser at flere norske politikere nå snakker om at landet må bygges opp igjen etter de dramatiske fall vi ser i disse koronatider.  En av dem som har gått ut med dette er Jonas Gahr Støre.  Selvsagt må landet bygges opp igjen, men da håper jeg at politikerne også har evne å revurdere gamle standpunkter.

Vi glemmer fort

I kjølvannet av denne pandemien kommer det sikkert mange offentlige utvalg. Det kommer sikkert mange gode forslag. Men følger politikerne disse forslagene. Jeg føler at de har en oppsiktsvekkende evne til å glemme fort. Ja, alle synes å glemme fort.

Hvor mange utvalg har vi ikke hatt i Norge som har snakket om problemene med vår beredskap. Om vår selvforsyningsgrad. Ja, om alt som ikke har vært helt optimalt.

Stans nedlegging av sykehus

I løpet av de siste ti-årene har vi sett en enorm sentralisering. Gode lokalsykehus som vi i dag virkelig trenger, er lagt ned. Fortsatt er det sykehus som har dødstrusselen hengende over seg. Det første politikerne nå må gjøre er å stanse alle nedleggelser av sykehus og andre helsetilbud. Det må de gjøre øyeblikkelig.

Vi må sikre egen produksjon

Viktige varer som bare for noen år siden ble produsert i Norge, lages nå i Kina og i andre lavkostland. I følge mange økonomer så var dette så mye mer rasjonelt.  Det var jo bare å bestille en vare så ble varene sendt. Hastet det ble varene sendt med fly.  Nå ser vi resultatet. Vi mangler helt nødvendige og livsviktige varer og medisiner.

Mange bedrifter som fortsatt har produksjon her i landet, mangler nå viktige deler. Mange av delene produseres nemlig ikke her lenger. De produseres i Kina og andre steder. Det har nemlig vært så lønnsomt. Nå må derfor mange virksomheter stanse og permitterer ansatte. Alle som driver forretning har fått lære at lager er noe styggedom.  Det koster penger. Nå kan mangelen på lager koste mange livet. Jeg lurer på om  økonomer og andre som har stått for denne poltikken vil gå i seg selv? Globaliseringen har også sin pris. Selvsagt har jeg ikke tenkt å gå tilbake til de produksjonsformene vi hadde i Norge like etter krigen. Spørsmålet er likevel om vi har gått for langt.

Matproduksjonen kan svikte

Nå ser vi at landbruket skriker etter folk til våronna.  Nordmenn har valgt vekk en rekke jobber som utlendingene har overtatt. Men nå kommer gjestearbeiderne ikke inn i landet. Grensene er stengt.  Ja, da står vi der. Selvsagt må problemet med arbeidskraft løses. Viss ikke kan det være fare for leveringssituasjonen av mat.  Det skal bli spennende å se hvor villige folk som nå permitteres, er til å ta en jobb i landbruk eller fiskeindustri.  Får man ingen til å jobbe stopper matforsyningen.

Myndighetene står likevel frem og garanterer at vi har varer nok. Men har vi det? Kan vi stole på politikerne og de fagfolkene de omgir seg med, når det hevdes at det ikke blir problemer med leveringer av nødvendige varer?

Jeg håper at den unntakstilstand vi nå opplever blir kortvarig.  Men vi har foreløpig ingen garantier for at den blir kortvarig.

Jeg håper derfor at politikerne som er valgt som våre tillitsmenn, tar dette alvoret inn over seg. Jeg håper at de ikke glemmer like fort som før. Jeg håper at de kommer med tiltak som gjør at vi igjen tenker på sikkerhet. Og beredskap. Vi må lære oss til å stole på egne krefter.

Vi har vært gjennom alvorlige tider også før. Vi har vist at vi kan reise oss etter krig og ødeleggelser. Det vil vi selvsagt også gjøre denne gangen. Men da må vi ikke glemme alt det vi har glemt før.

Nå må vi tenke mer langsiktig enn det som har vært regelen de siste ti-årene.