Jeg har vært et samfunnsengasjert menneske i hele mitt voksne liv. I en periode på 1960- og 1970-tallet var jeg også politisk aktiv. Den gangen var det fortsatt mange politikere i Norge som ikke hadde akademisk utdannelse, men de hadde god erfaring fra et mangfoldig arbeidsliv. Og de hadde mye kunnskap. De kunne sitt fag.

Kjent med mange dyktige politikere

Jeg ble kjent med mange av de politikerne som styrte landet den gangen både lokalt, på fylkesnivå og på nasjonalt plan. Jeg kjente politikere som Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Reiulf Steen, Gunnar Garbo, Hans Hammond Rossbach, Asbjørn Jordahl, Alv Jakob Fostervoll, Ingvard Sverdrup, Dagfinn Ripnes, Ole Øverland og mange andre. Jeg kunne ha ramset opp en rekke andre navn. Dette var politikere som ville det beste for land og folk. Og dette var ikke folk som drev politikk for sin egen vinning. Men de hadde en oppgave og en plan for å gjøre Norge til et bedre land.

Dette var før oljeinntektene flommet over landet. Vi måtte bruke de ressursene vi hadde.

Selvsagt var det også enorme omstillinger på denne tiden. Men det var også en optimisme og en holdning om at hele landet skulle få del i velferdsutviklingen. Vi hadde også den gangen mange rike folk, men de aller fleste av disse var også opptatt av å utvikle Norge. Det var et samstemt ønske om at alle skulle få det bedre.

Den gangen hadde vi politikere som stilte opp for sine velgere. Dette var politikere som sto fjellstøtt på sine egne meninger og standpunkter. Dette var politikere som tok standpunkter og de hadde sine meninger. Disse politikerne hadde ikke et stort rådgiverkorps rundt seg. Politiske broilere var et ukjent begrep. De som drev lobbyvirksomhet den gang, kunne telles på en hånd.

Dette var politikere som hadde god kontakt med sine velgere. Og skulle du kontakte dem – så fikk du dem i tale.

Men hva har skjedd?

Vi har i dag politikerne som har en langt bedre og lengre utdannelse enn det de gamle politikerne hadde. Men er det blitt bedre politikere av den grunn? Mitt svar er nei.

I dag er politikerne blitt langt mer feige. I stedet for å gå i krigen delegerer de makt og myndighet til et stadig større og voksende mangehodet byråkrati med eksperter av all verdens slag.

Men gir dette en bedre politikk. Svaret er selvsagt nei!

Og skal du ha kontakt med ledende politikere er det ikke bare enkelt få kontakt. Før i tiden tok jeg en telefon og i andre enden satt en statsråd. I dag må du gå en kanossagang gjennom en stab med informasjonsmedarbeidere som skal sile alle spørsmål. Da får du sjelden svar – og du får sjelden snakke med statsråden direkte. Er dette geit for demokratiet? Mitt svar er selvsagt nei.

Selvsagt var det ingen søndagsskole å være politiker den gangen heller. Men jeg tror at den tids politikere hadde en annen holdning. De så ikke på dette med politikk som en jobb og et verv som ga inntekter, men som et politisk kall. Jeg er ikke skråsikker på at det er det som er ledetråden for mange av dagens politikere som vasser i politiske bein og fordeler. Alle fordelene politikerne har skaffet seg gjennom årene gjør i alle fall ikke dagens politikere til forbilder. Vi har unntak – men dessverre har vi alt for mange politikere som bidrar til politikerforakt. Hvordan skal vi snu den utviklingen? Det kan kanskje starte med at noen politikere må gå i seg selv. Kanskje kan de da også ta makten og dømmekraften tilbake der det hører hjemme?