I kjølvannet av Metoo-sakene er moralismens pendel satt i kraftig bevegelse. Hvem hadde trodd at moderne akademisk utdannende mennesker skulle konkurrere med kristenfundamentalistiske krefter i moralisme. Det å stille slike spørsmål kan selvsagt føre til at man havner i den evige fortapelse. Folkedomstolen med sine yppersteprester og med deler av pressen som aktive deltakere, er ikke nådig i sin dom.

Selvsagt skal man ta alle overgrepssaker på det største alvor. Men det må være lov å stille spørsmål om rettsikkerhet også i slike saker. Selvsagt skal man fordømme alle som forgriper seg. Og når det gjelder overgrep har vi mange eksempler – ikke minst innen kristne miljøer. Se bare på hva som skjer av oppgjør i pavekirken. Liv og lære er sannelig ikke en enkel sak.

Vi har et rettsapparat – bruk det

Det jeg ikke skjønner er hvorfor vi ikke kan bruke det rettsapparatet vi har bygget opp i den siviliserte verden også i slike saker. Hvorfor skal et parti eller en organisasjon bygge sin egen domstol? Jeg forstår at dette også er en sak om tillit, men i Giske-saken har vi sannelig sett hvor håpløst en slik rettergang kan være. Det er ikke tvil om at for Arbeiderpartiet og for alle andre partier hvor det har vært slike oppgjør, har dette vært en tragisk sak. Blir man utestengt fra et politisk verv bør man få beskjed hvor lenge utestengelsen skal vare. Skal den vare i et år, to år eller livet ut. Og hvem skal bestemme når den som er utestengt har fått tilliten tilbake?

Jeg forstår at det må være lover og grenser også i partier, organisasjoner og bedrifter når det gjelder hva man kan tillate av oppførsel. Selvsagt må den som ikke oppfører seg skikkelig, stilles til ansvar. Men hvem skal dømme og hva er straffen?

En nådeløs domstol

Folkedomstolen er nådeløs. Når deler av pressen kaster seg på, er gapestokken vidåpen. Selv en troskyldig «selfi» på en restaurant kan føre til et ragnarokk.

Jeg tror at mange må gå i seg selv i disse sakene. Det gjelder ikke minst pressen. Jeg misliker sterkt det samrøret som er avdekket mellom enkelte politikere og deler av pressekorpset i hovedstaden. Selvsagt er det ikke forbudt for politikere å be representanter for pressens kommentariat til pølsefest for å feire en bursdag. Men når man kan ane at slike fester utnyttes i politisk sammenheng for å ramme en politisk utfordrer, ja, da bør man kanskje tenke seg om. Det bør i alle fall pressefolk tenke på.

Jeg reagerer sterkt på at noen politikere bruker moralismen til å ramme sine politiske utfordrere.  Jeg reagerer sterkt når pressen lar seg bruke som mikrofonstativ.

Pendelen kan snu

Men moralismens pendel kan fort snu igjen. Da kan det komme mange avsløringer om det politiske råtne spill. Da kan oppgjørets time komme for enkelte.

Mitt råd til dem som har satt glorie på sitt eget hode. Plukk den av. En dag vil denne glorien falme. En dag kan man fort bli rammet av egne grep. Moralisme er et farlig våpen. Og til pressen vil jeg si – stans heksejakten. Fortsetter det slik graver også pressen sin egen grav.