Hvordan bevare verdigheten når det ikke er mer verdighet å bevare?
Hvorfor blir ikke tannleger omtalt som «engler i hvitt» egentlig?
Tannlegeskrekken min har vært av og på. Først kurert med lystgass før den moroa måtte stanses pga arbeidstilsynet og noen overivrige verneombud (hos tannlegen jeg hadde i Tr-heim tidlig på 90-tallet). Flyttet etterhvert hjemover og her i byen tilbød få eller ingen den type lindring/moro.
Så senhøstes i år 2000 var det min tur til å møte det helt store. Ja, jeg måtte rotfylle en jeksel i overkjeven. Jeg svetta og grein og tenkte jeg nylig var blitt mamma til en gutt som nå garantert kom til å bli halvt foreldreløs. Men må man så må man, Tannlegen var mer en raus med bedøvelsen, jeg kjente ingen ting.
Ble overmodig og begynte å nærme meg hvilepuls. Da eksploderte ansiktet mitt, helt sant. Det kjentes ut som selve ansiktet brutalt ble revet av kraniet mitt og ut i rommet, opp i taket. Jeg så stjerner og planeter som enda ikke er oppdaget. Tannlegen rev meg ut av stolen og fikk meg ut i det rommet som røntgenmaskinen var (ja dette var i gamle dager). På dette tidspunktet var jeg mer opptatt av å se livet mitt i revy men ble revet ut av showet rett før min første skoledag og kom til meg selv igjen fortsatt i et smertehelvete jeg ikke kan beskrive med ord.
Pussig med det, det finnes ting som ikke engang jeg med en master i katastrofetenking hadde sett for meg i mine villeste drømmer.
Hun hadde boret oppover og oppover og kom til å lage en smukk liten åpning til BIHULENE mine. Og under hele denne prosedyren spyles det hele tiden på en bakteriedrepende veske. Lut sikkert, eller salmiakk, for det var ihvertfall derfor ansiktet eksploderte da dette stoffet kom opp i og INNI mine bihuler. Skal spare leserne for videre detaljer. Jeg måtte til Molde og operere. Ble menneske igjen etter ei ukes tid.
Ja, det KAN hende i sjeldne tilfeller. Veldig sjeldent, leste det er større sjanse å vinne i lotto enn å oppleve dette.
Rart, men det jeg husker best fra denne tida (heftig smerte-medisinering) er at jeg måtte kaste så mye morsmelk for å hindre at min vesle sønn ble narkoman.
Han overlevde ei uke på morsmelktillegg og etterhvert fant jeg en super tannlege her i byen, en (den gang) ung og nyetablert herremann i sentrum, Skal gjøre en lang historie kort. Med hans ro og vesen (og helt i begynnelsen, et par «fly-tabletter») ble jeg kurert.
Tannleger kommer ikke lenger bare i (engle)hvitt. Nei, de kommer i blå, rosa og grønt, og ikke rent sjeldent matcher sikle-kluten du får rundt halsen med både plastkopper og vasken du skal spytte i.
Sånn var det ikke på 80-tallet.
Klarte i mange år og gå til tannlegen, gjøre det som skulle gjøres, være heeeelt normal for så å gå ut med hevet hode uten og tenke på at noen kanskje ringte ambulant team når jeg dro.
Bare to rynker mellom øynene, det er harmoni. Morsomt besøk hos tannpleieren. Foto: PrivatDet ble nesten kos å gå til tannlege, i ihvertfall helt uproblematisk, OG hos tannpleier ikke minst, for der er jeg et par ganger i året nå
Men livet er ikke statisk, og plutselig, nå i de siste par åra har skrekken funnet og overmannet meg igjen. Ingen anelse hvorfor, kom helt utfra det blå. Muligens posttraumatisk ?
Igjen håndterte jeg det på den smarteste måten, unngå tannlegen. En grei måte og den kan gå bra ganske lenge
Helt til det smeller, og da smeller det HARDT.
Rundt nyttårstider måtte jeg krype på alle fire til en Ø-hjelptime, opp alle trappene (haha, kødda, tok selvfølgelig heisen) inn døra og opp i stolen bare for å få «dødsdommen».
Her må vi trekke sa tannlegen og katastrofe-genene mine smalt rett til DEFCON 1 og oppi hodet mitt ble stemmen hans til en forvrengt utgave av tannlegen i Torbjørn Egners Karius og Baktus »du må pusse tennene dine Jens».
Jeg tror, eller er ganske sikker på det kom tårer utav øynene mine. Det er et sånt øyeblikk verden stopper å rotere, du er faktisk helt inne med at du skal dø,og dette er virkelig point of no return. Det er faktisk det. I den irrasjonelle angsten er det faktisk en stemme av fornuft som sier at du bare vet du ikke kan gå ut av dette rommet uten at nødvendig prosedyre er utført.
Adferden til tannlege og pleier kvalifiserer virkelig til kraftuttrykket «Kjære Gud og Jesu blod» Så rolige, så profesjonelle så kunnskapsrike og dyktig med menneskets (min) psyke. Så gode at jeg kunne spist dem opp. Det kunne jeg nesten gjort hadde det ikke vært for at jeg hadde så vondt i ei tann
Og det er nå det med verdigheten kommer inn. Tro meg, jeg hadde ikke kunnet synke dypere, ikke stave ordet engang. Der, tre-barns mor på nærmere 50 år lå jeg i tannpleierens armer og fikk holde henne i hånden, i øyekroken oppfattet jeg at den var helt hvit. Jeg stanset jo blodtilførselen hennes kan skjønne. Jeg og hulket og skalv mens kampen mellom angsten og fornuften gikk tredje runde i ringen.
Gud bedre så glad jeg for at ikke barna mine så meg i det øyeblikket. Det jeg har igjen av autoritet og respekt hadde garantert opphørt derifra og inn i evigheten.
Til slutt fikk de overtalt meg til å ta bedøvelsesprøyta, ny irrasjonell adferd men personalet var stødige som fjell. Overlevde den, nå skulle selve trekkingen foretas. Ny sinnssyk prosedyre, fjerde runde i ringen for angsten og fornuften
Tannlegen hadde radio svakt på i bakgrunnen, så skrudde han opp lyden og sa; nei hør på den, nå kommer DDE, nå tar vi tanna..
Kanskje den verste setningen han, uvitende om min musikksmak kunne sagt.
De som kjenner meg vet at jeg faktisk får eksem av DDE. HER SKAL FAEN IKKE TREKKES TANN MED BJARNE BRØNDBO I ROMMET, jeg nærmet meg hysteri. OVER MITT DØDESTE LIK, SKIFT KANAAAL !
Tannlegen så gjorde og den kanalen spilte Yester-Me, Yester-you, Yester-Day av Stevie Wonder.
Jeg sank bak i stolen og tilbake i tannpleierens armer samtidig som jeg gikk opp i bro og sa; Den er på min topp5-liste. Få nå den helvetes tanna ut.
Den følelsen, når engelen med munnbind står der å vifter med tanna, roten til all ondskap og det tok to sekunder, jeg kjente ingenting, hørte ikke ekle lyder i hodet og døde overhodet ikke.
Det er selve definisjonen på lykke
Håper inderlig de to fikk både overtidsbetaling og risikotillegg, og muligens en fredspris. Dere vet hvem dere er
Inderlig takk
Det hører også med til at jeg tok med meg tanna, la den i et glass hjem til mamma. Neste dag lå det femti kroner der.
Sånn er det å være enebarn.
---
Les også:
