FNs konvensjon om biologisk mangfold

150 land signerte i 1992, FN’s konvensjon om biologisk mangfold – Convention on Biological Diversity (CBD).

I 2010 vedtok CBD ambisiøse planer for tiåret 2010-2020. De satte opp 20 mål, kalt Aichi- målene oppkalt etter den japanske byen der møtet ble holdt. Men dessverre er dette blitt holdt som en godt bevart hemmelighet.

Eksempel: Ifølge FN-konvensjon om biologisk mangfold skulle vi ha restaurert 15 % av vår allerede forringede natur, innen 2020.

Dette er spesielt aktuelt for myr. Europa har totalt har tapt 50 % av slikt areal de siste 50 år og dessverre fortsetter de å tape myr, sier rapportene. 

Alle medlemsland, deriblant Norge, har forpliktet seg til å arbeide for bevaring av biologisk mangfold, rettferdig fordeling av godene fra utnyttelsen av genetiske ressurser, og en bærekraftig bruk av biologiske ressurser. 

I dag er vi invitert til å sette nye mål for perioden 2020-2030. Dette er nemlig naturens virkelige Paris-avtale. 

Hva er da gjort og hva var status i foregående periode?

Det er nemlig ikke bare å stoppe utslipp av klimagasser. Dette henger nøye sammen i det store samspillet.

Vi må begynne først med å stoppe tap av biologisk mangfold. Hele den organiske biota er den hovedeksponent som balanserer ut et uttrykk og fotavtrykk om innholdet av gasser som skal være i atmosfæren som f. eks med O2 og CO2.  Kampen om å bevare naturmiljøet det trumfer alt, sier loven. Det er det som må komme først i all argumentasjon, samme om en vil eller ikke. Klimaeffekten vil alltid bli et resultat av om Gaia – Moder Jord,  er i stand til å gjøre jobben med å utjevne og kompensere vår påvirkning med alle sine systemer. Bryter jordas økosystemer sammen, vil man umiddelbart gå inn i en negativ «feedback» loop. Da er løpet kjørt samme hvor mye teknologi vi mener vi kan koble på.

Er vi på etterskudd for å oppfylle dagens bærekraftmål

Spørsmålet er: Hvordan skjerpe målene for alle beslutningstakere i det neste tiåret.

Først må man forstå og kjenne til de viktigste bevaringsoppgavene man har av natur og biomangfold. De fleste forlanger vel da etterutdanning. I dag hjelper det lite så lenge man ikke er i nærheten av der skoen trykker. Vi kan tute våre beslutningstakere ørene fulle, de hører ikke. De har virkelig kjørt seg inn i et økonomisk blindspor. Politikernes har insentiver som er helt feil.

Her er det klare begrensninger angående giftig påvirkning. Jorda kan nemlig ikke eksistere som en giftig søppeldynge. I dag kjenner vi spredningsmekanismene for miljøfarlige stoffer og det mønstret viser at vår påvirkningen har ingen begrensninger.

Alle økosystemene har fått miljøfarlige påvirkninger overalt på kloden og stoffene hemmer systemene i deres globale plass i den biologiske produksjonssammenheng. Alle forskere ser det, men hvor lenge skal det gå før noen av varsler om den snikende økologiske katastrofen ?

Vi er alle i samme båt denne gang. Vi har i alle fall ikke lang tid på oss om vi skal kunne rette opp skuta. Gift sitter nemlig fast i økosystemenes levende materiale i meget lang tid. Mye av det kan ikke brytes ned eller fjernes.

Naturregnskapet i Norge 2010-2020

Naturregnskapet i Norge for perioden 2010-2020 sier:

• Vi har vernet 17% av land- og ferskvannsarealet i samsvar med mål 11 i CBD. 12 % av dette er fjellområder.
• Vi ligger langt etter på vern av skog hvor hele 60 % av de norske artene lever. Bare 5 % av skogen er vernet, målet er 10%.
• For kyst- og havområder er andelen svært lav. Bare en brøkdel av målet på 10% av er vernet innen 2020.
• Ifølge mål 15 skulle vi også ha restaurert 15% av forringet natur innen 2020. Dette er spesielt aktuelt for myr, der Europa har tapt 50% de siste 50 år. Tallene for Norge kjenner vi ikke. Dessverre fortsetter vi å tape myr, selv om restaurering er planlagt i mindre myrområder. Vi kan bare referere til offentlig forvaltning av Andøy-myrene som nå skal få vindkraftanlegg midt i et viktig våtmarksområde.

Aichimålene har et klart krav om formidling

Her står det: «Senest innen 2020 må folk være oppmerksomme på verdiene av biologisk mangfold, og hva de kan gjøre for å bevare mangfoldet, og hvordan bruke det på en bærekraftig måte».

Vi ser klart og tydelig at vi ikke er der i dag i våre kommunale forvaltninger og områder. Fylkeskommunen har ingen funksjon lenger i plan og reguleringsarbeid. Noe radikalt har sviktet når kapitalkreftene ikke behøver oppdaterte konsekvensutredninger for å få utnytte sår bar natur. 

Man får den oppfatning at disse overordnede mål og tiltak ikke passer inn. De er i alle fall meget dårlig kjent utenfor en begrenset gruppe i miljøforvaltningen. Våre nasjonale handlingsplaner har ikke delegert dette eller sier noen ting om at disse målene skal implementeres. De har ikke formidlet de pålagte Aichi-målene de selv har godkjent.

Utarbeidelse av nasjonale strategier og handlingsplaner var ett av målene

I et av målene sto det at en forpliktet å utarbeide en nasjonal strategi og handlingsplan for å oppfylle målene (National Biodiversity Strategies and Action Plans). «Innen 2015 skulle hvert partsland ha utviklet, vedtatt og begynt gjennomføringen av en nasjonal strategi og handlingsplan for biologisk mangfold som er effektiv, oppdatert og basert på medvirkning». Den norske handlingsplanen ble vedtatt av Stortinget i 2016 Meld. St. 14 (2015–2016) «Natur for Livet»).

Dessverre viser det seg at den norske handlingsplanen nesten ikke hadde konkrete anbefalinger på hvordan vi skal nå Aichi-målene i Norge. Et eksempel er de naturbaserte næringene som en er identifisert som de viktigste for et tap av biologisk mangfold. I handlingsplanen: «Natur for livet» inngår formuleringer som «all skogsmark og jordbruksmark må brukes bærekraftig».

Tilsvarende råd er gitt for bruk av marine ressurser og kystområder. Det er ikke gitt noen nærmere spesifiseringer av hvilke naturmål som skal nås eller hvordan negative drivkrefter knyttet til spesifikke næringer må endres.

Handling forutsetter kunnskap

La oss starte med den manglende kunnskapen om målene. Norge regnes som en velutviklet velferdsstat med klare mål for sosial og økonomisk utvikling som skal underbygge velferden.
Vi blir hele tiden presentert for ulike indikatorer som viser hvor godt vi gjør det, enten det er arbeidsledighet, inntektsnivå, BNP eller annet.

FNs Aichi-mål har satt klare rammer for hvordan samfunnet vårt skal utvikle seg både sosialt og økonomisk for å unngå tap av biologisk mangfold og naturgoder som vår velferd er basert på.
Likevel mangler de fleste kunnskap om hvilke mål Norge har satt seg for å stoppe tap av et grunnleggende naturgode og hvilke dilemmaer vi står overfor når velferden skal sikres på lengre sikt.

Da hjelper det i alle fall ikke å kunne si at Norge har en ren utslippsfri oljeproduksjon som må få slippe til ved iskanten. Denne geskjeften kan aldri bli ren industri dessverre.

Legger en energibruk som tilsvarer en by på 30 000 mennesker et sted og sier at den ikke skaper noe karbonspor eller utslipp, ja da vil jeg si man ikke er riktig med. Går det virkelig an at flertallet av våre politikere på Stortinget kan bli så ført bak lyset og bite på dette budskapet?

Problemene eller utfordringene er ikke tilstrekkelig kommunisert 

Det viser seg også at de færreste av barna på grunnskolen og i den videregående skolen, ikke har hørt om problemet. I skolen handler det mest om klimagassutslipp og plastforurensning.

Heller ikke biologi- og miljøstudenter på universiteter er kjent med de nevnte naturmiljømålene og hva Norge har forpliktet oss til. Vi har politikere som ikke har forstått eller fått nødvendige styringssignaler fra sitt storting og regjering. Det ser utvilsomt ut som at noen har en agenda her. Ellers har man et skrikende behov for videreutdanning og oppdatering av offentlig forvaltningsplikt på dette viktige området.

Like fullt, dette er avgjørende kunnskap for hvordan vi skal produsere, høste og foredle fra jord- og havbruk, i fra skog og sjø, samt utvikle byer og bygder - og hand i hand med dette, bygge infrastruktur på en miljømessig bærekraftig måte.

Dette er særs viktig fordi samfunnsutviklingen bidrar sterkt til endring av natur. Naturpanelets rapporter både fra Europa og globalt, viser at intensivering av land- og vannarealbruk er de viktigste drivkreftene for tapt biomangfold.

Budskapet er klart - alvoret er blodig

Vi trenger en måte å endre måten vi dyrker og høster våre ressurser på, og vi trenger å ta mer hensyn til vår natur når vi utvikler byer og bygder og bygger ny infrastruktur.

Dette er de viktigste insentiver for fremtiden. Dette er blodig alvor.

– Odd Klokset