Det går av og til hardt for seg i det offentlige ordskiftet. Det er greit å være uenig, men det kan jo være greit å være enig om hva man er uenig om. Det kan også være greit å forholde seg til faktiske forhold.
Jeg har i det offentlige ordskiftet i forbindelse med valgkampen konsentrert meg om de velgerne som er opptatt av sykehus med fødeavdeling i Kristiansund. Jeg mener at de velgerne som er opptatt av sykehuset skal vite hvem som har jobbet for sykehuset de siste to periodene, og hvem som dermed er mest troende til å fortsette dette arbeidet. Jeg har dermed vist til to forslag som har vært fremmet på stortinget om å opprettholde sykehus med fødeavdeling i Kristiansund etter at det såkalte «fellessykehuset» i Molde er ferdig, og jeg har vist til hvem som har stemt for og hvem som har stemt mot dette forslaget. Jeg har i tillegg vist til hvilke parti som sier at de vil fjerne foretaksmodellen, og hvilke parti som vil beholde den. I den forbindelse har jeg også vist til at det er mange i Arbeiderpartiet som vil fjerne foretaksmodellen, men at dette forslaget har blitt stemt ned på Arbeiderpartiets landsmøte.
Det er heldigvis ingen som har forsøkt å benekte dette, selv om Arne Grødahl avfeier det som «tull». Men dette er altså faktiske forhold som lett lar seg gjøre å etterprøve.
Så har jeg på slutten av valgkampen ved ett tilfelle også vist til at styret i Helse Nordmøre og Romsdal vedtok å legge ned føde og akutt i mars 2010. Jeg hevdet da at hvis Arbeiderpartiet virkelig ville beholdt føde og akutt i Kristiansund i 2010, så kunne faktisk arbeiderpartiregjeringen ha bestemt at det skulle være slik. At styret i Helse Nordmøre og Romsdal vedtok å legge ned akutt og føde i Kristiansund er etterprøvbart og godt dekket i media. Det er vel heller ingen som tviler på at Arbeiderpartiet virkelig satt i regjering i 2010, at det var Anne-Grethe Strøm-Erichsen som var helseminister og at Jens Stoltenberg var statsminister. Men det er altså også enkelt å sjekke for den som vil.
Det faller imidlertid Arne Grødahl tungt for brystet at jeg gjengir dette, så Grødahl tilbakeviser min påstand ved å si at «Jens Stoltenberg avbrøt [...] regjeringsforhandlinger for å fortelle at føde og akutt i Kristiansund ikke skulle legges ned».
Men det var vel ikke regjeringsforhandlinger i mars 2010? Det var styremøtet i Helse Nordmøre og Romsdal i mars 2010 jeg hadde vist til, så dette virket jo som et litt merkelig «motargument». Når jeg imøtegår Grødahl i mitt neste innlegg hevder jeg at Arbeiderpartiet endret forutsetningene ved å bestille utredning av et såkalt «fellessykehus» til erstatning for de eksisterende sykehusene i Molde og Kristiansund. Dette skjedde også i mars 2010.
Dette reagerer så Grødahl på ved å si at «[d]a Stoltenberg stoppet nedleggelse av føde og akutt i Kristiansund lå det ingen forutsetning om fellessykehus. Det er en direkte løgn».
Hva er det egentlig som er en løgn her? Det jeg har sagt er at forutsetningene ble endret da det såkalte «fellessykehuset» ble lansert. Det må man da gjerne være uenig i, men en løgn er det ikke. De hendelsene som jeg refererer er derimot faktiske forhold som er etterprøvbare. Grødahl mener at det at jeg gjengir disse hendelsene enten er villedning eller mangel på kunnskap om sykehussaken, og antyder til alt overmål at det jeg driver med er «trumpisme». I sitt (foreløpig) siste innlegg sier han at han er glad jeg ikke «gjentar løgnen om at Jens Stoltenberg satte som krav at det skulle være fellessykehus som betingelse for å redde føde og akutt den gangen det ble vedtatt å legge ned de to avdelingene på styremøte i helseforetaket på Vikaneset».
Men dette var det jo ikke jeg som sa. Dette var det jo faktisk Grødahl som hevdet at jeg sa. Jeg har bare henvist til noen faktiske hendelser, så er det Grødahl som prøver å sette dem sammen slik at det gir et annet bilde som passer bedre til hans virkelighetsbeskrivelse.
Jeg oppfordrer den som vil til å lese gjennom de innleggene jeg har skrevet og lete etter påstander som ikke stemmer med virkeligheten. Det er faktiske hendelser jeg beskriver, konklusjonene som man kan trekke av de hendelsene overlater jeg til hver enkelt å trekke. Det er åpenbart det Arne Grødahl har gjort også, når han tydeligvis føler behov for å forsvare seg selv, Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg mot beskyldninger som faktisk ikke har vært fremmet.
Les også
Arbeiderpartiets indre liv
Les også
Fra unøyaktighet til løgn
Les også
Arne Grødahl og feilinformasjon
Les også
Stig Anders Ohrvik i rollen som den store veilederen i årets valg
