Hongset og den alternative energikommisjonen fortsetter å presentere hjemmesnekrede energisystemer. Det står de naturligvis fritt til, men løsningene deres har lite for seg.
Et gjentagende premiss som blant annet frontes av den alternative kommisjonen er at vi kan delta i et energisamarbeid med EU og Storbritannia, men kun på våre egne premisser. Jeg er for så vidt enig i at det sikkert vil være mulig å konstruere et system der vi selger strøm til andre land på de vilkårene og tidspunktene vi selv ønsker. Men i en slik situasjon vil Norge ha trådt ut av et felles energimarked, og vi ikke ha noen garanti for at EU vil selge oss energi på de tidspunktene vi trenger det mest. Altså vil vi trenge en annen reservestrategi for å sikre norsk forsyningssikkerhet.
Les også
Halse med velbrukt debattknep!
Det kan løses på ulike måter, for eksempel ved å bygge ut en rekke gasskraftverk i Norge. Men uansett hvordan man retter inn en slik isolasjonsstrategi vil det gjøre Norge og vårt energisystem sårbart i en urolig verden. Putins gasskrig har vist at Europa håndterer den type angrep best i fellesskap. Det er et fellesskap Norge gjør klokt å være en del av i møte med fremtidige hendelser.
Hongset gjentar også ønsket om en planøkonomisk innretting av energisystemet, der prisen bestemmes politisk. Også det vil være uklokt, og særlig i en situasjon med raskt økende behov for energi. Prisen er i dag et sterkt signal om forholdet mellom produksjon og forbruk av elektrisk energi. Når prisen er høy er det et signal på knapphet på kraft i det europeiske systemet. Også ved en nasjonal innretting vil prisen kunne gi tilsvarende signaler, og blant annet gjøre det mulig for kraftprodusentene å vite når de skal produsere og når de holde tilbake vannkraft. Ved å skjule disse signalene får man ikke mer energi inn i systemet, men man kan oppdage grunnleggende problemer, som mangel på kraft, på et senere tidspunkt. I tillegg drar en på seg en rekke nye problemstillingen knyttet til prioritering av kraftkunder, komplekse lovreguleringer, rasjonering osv.
- Hva skal vi for eksempel gjøre med en politisk vedtatt strømpris når magasinene har lav fyllingsgrad?
- Skal produsentene fortsatt tvinges til å selge?
- Hvordan skal vi prioritere mellom ulike kunder i næringslivet i situasjoner med kraftmangel?
- Skal produsentene pålegges import og videresalg med tap?
- Og hvordan skal vi prioritere og sikre investeringer i ny kraft?
Dette er bare noen av spørsmålene og problemstillingene som dukker opp gjennom å skrote markedsmekanismene som sådan.
Videre er det verdt å gjenta poenget om at forholdet mellom tilbud og etterspørsel selvsagt vil ha noe å si for prisdannelsen. Derfor er det ikke meningsløst å bygge ut mer energi, men strengt nødvendig for å møte et økende forbruk. På kort sikt er mer vindkraft på land blant de mest effektive og realistiske grepene vi kan ta for å fylle på med nødvendig produksjon.
At den alternative kommisjonen løfter en debatt om energipolitikk, er helt fint. Men fremstillingen om at bare de ønsker å gjøre noe for næringsliv og forbrukere er uredelig.
Mitt poeng er at dere forslag vil gjøre det verre for forbrukere, gjøre det mer usikkert å drive næringsvirksomhet og tjene Norge dårlig på lang sikt. Å bruke et øyeblikksbilde med ekstreme kriser som følge av gasskrig og energimangel i Europa til å gjøre dyptpløyende og strukturelle endringer i kraftsystemet er lite klokt.
Det betyr imidlertid ikke at intet kan gjøres. Det er ingen naturlov som sier at en rikere stat skal føre til et fattigere folk. Mye gjøres allerede med strømstøtten, men enda mer av den eventyrlige profitten kan omfordels direkte til forbrukere i Norge. Men det bør i så fall gjøres direkte, uten å risikere forsyningssikkerheten, forutsigbarheten for næringslivet og varig kraftmangel.
Tråd med meningsutveksling
Les også
Fagsjef uten markedskunnskap!
Les også
Norge trenger mer kraft
Les også
Halse med velbrukt debattknep!
Les også
Putins gasskrig bør ikke føre til politiske panikkvedtak på energifeltet
Les også
Hvem er egentlig Agenda agent for?
