EU har et utall komitéer og rundt 60.000 byråkrater. Mange kaller EU for et omreisende sirkus, med henvisning til at møter foregår i flere ulike byer; Brüssel, Strasbourg, Frankfurt og Luxembourg.
Bare tenk på kostnadene dette medfører! Dette kommer altså på toppen av hvert enkelt lands administrasjon og folkevalgte organer. EU kan beskrives som en byråkratisk mastodont.
Det er også et tankekors at EU-parlamentet, det eneste folkevalgte organet i EU, ikke har anledning til å fremme lovforslag. Det kan kun vedta dem, sammen med EU-kommisjonen, som er ikke-valgte byråkrater. Lovforslagene er m.a.o. utformet av byråkrater, og vedtas av både folkevalgte og byråkrater.
Dette avviker sterkt fra hvordan det er i Norge, hvor Stortinget er det organet som vedtar, endrer og opphever lover, og hvor alle som én er folkevalgt.
De innvalgte politikerne i Norge står også til ansvar overfor folket og må gå av ved mistillit. Det gjør ikke de tusenvis av byråkratene i EU. De står ikke til ansvar for noen velgere, men fortsetter sitt virke år ut og år inn.
I tillegg ville Norges stemmeandel blitt forsvinnende liten – kun 1,8 prosent i Europaparlamentet, godt under den norske sperregrensen.
I henhold til EØS-avtalen går EUs lover foran norske når de er vedtatt i Stortinget.
Det finnes heller ikke noen beskrivelse i EØS-avtalen av hvordan man kan gå tilbake på noe når det først er vedtatt.
Her sitter det altså ikke-valgte byråkrater og fremlegger nye lovforslag som skal implementeres i norsk lovverk.
Nærmere 15000 lover fra EU er gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen. Og størstedelen er forordninger, som må innføres ordrett.
Dette uthuler Stortingets rolle som lovgiver og regjeringen som forskriftsmyndighet.
EØS-avtalen er en dynamisk avtale. Den har stadig blitt utvidet til å gjelde flere og flere områder, og nye EU-byråer har poppet opp i kjølvannet. Norge deltar i 31 av EUs byråer.
Særlig omdiskutert har ACER, EUs energibyrå, vært.
Etter at flertallet på Stortinget i 2018 v/ H, V, Ap, FrP og MDG stemte for at Norge skulle tilslutte seg EUs tredje energimarkedspakke – og dermed ACER, har EU vedtatt enda ny energipakke, Ren Energi, også kjent som Energimarkedspakke 4.
Den består av fire forordninger og fire direktiver, bl.a. Fornybardirektivet.
Her ligger alt til rette for å overkjøre lokaldemokratiet, ved å kjøre statlig plan på egnede områder for fornybar energi, som til forveksling er lik Nasjonal ramme for vindkraft, lagt i skuffen i 2019 bl.a. pga. dårlige prosesser. EU ønsker også å senke saksbehandlingstiden, dvs. at det blir mindre tid til konsekvensanalyser osv.
For å presse fornybar kraftetablering gjennom, vil EU altså gjøre prosessene enda dårligere. Hva vil det gjøre med folkets tillit til myndighetene? Etter årevis med vindkraftkamp, er ikke tilliten akkurat på topp.
Bygningsenergidirektivet er en annen del av Energimarkedspakke 4, og innebærer at rundt 200 000 eneboliger og tomannsboliger må oppgraderes til flere hundre tusen kroner hver, noe som blir svært kostbart for norske boligeiere og kommer på toppen av økte priser på mat, strøm og drivstoff, kommunale avgifter og renteøkninger.
ENØK er svært positivt, men INP mener at Norge selv må bestemme tempoet og finansieringen.
De store ulikhetene mellom landene i EU har gjort direktivet omstridt. Men som vanlig er det én for alle, alle for én, som gjelder i EU. Lovene skal gjelde over alt i hele unionen, uavhengig av lokale forskjeller.
Vil også føye til at det vil variere fra bolig til bolig om energieffektiviseringen er lønnsom for den enkelte boligeier.
Industri- og næringspartiet mener at Energipakke 4 fra EU må avvises.
Imidlertid så registrerer vi at mange på Stortinget mener at den bør skli gjennom, som alt annet som kommer fra EU.
Ved å si ja til denne pakken, avstår vi fra mye myndighet, ved å la ACER sine avgjørelser være bindende for Norge.
Det kreves også at minimum 70 prosent av kapasiteten på mellomlandskablene stilles til rådighet til enhver tid.
Markedsstyringen vil øke og den politiske kontrollen vil bli mindre ved å si ja til denne pakken. Og strømprisene? De vil vi ikke få kontroll over. INP mener at det å få nasjonal kontroll på kraft og kraftpris må være førsteprioritet for alle partier på Stortinget.
I tillegg tvinges boligeiere til å oppgradere boligene sine, lønnsomt eller ikke.
Her kan Norge enkelt innføre egne regler i stedet, og prioritere å skjerme folk for økte boligkostnader.
EU på sin side presser på for å få Norge til å vedta denne pakken. 14. august har de gitt oss som frist. Vi glemmer vel ikke helikopterturen til EUs energikommissær Kadri Simson, som speidet utover vannmagasinene våre. Akkurat den fristen kan de nok bare glemme, men Sokkeldepartementet har i lengre tid kommunisert med EU om denne pakken.
Det er ingen tvil om at Ap er i en skvis. De forsøker etter beste evne å imøtekomme både EU og norske borgere, men INP sin klare melding er at det er umulig.
Man kan ikke tjene to herrer, det er en umulighet.
Her må Ap velge. INP har tatt sitt valg – vi setter norske borgere, norsk næringsliv og industri først. Da må energipakke 4 avvises. Vi vil også ut av ACER. Og for å få til det, må vi si opp EØS-avtalen og erstatte den med en jevnbyrdig handelsavtale.
Vi ønsker samarbeid, men ikke suverenitetsavståelse og en stadig mer omfattende endring av Grunnloven.
INP sier nei til demokratisk underskudd og byråkrati og ja til nasjonal kontroll og folkestyre!
