Vi nærmer oss styremøte i foretaket den 24.01 som skal handle om oppsigelser og mulig avvikling av viktige helsetilbud.
Det har i mange år ikke vært arbeidsro å få i dette foretaket. Folk er utslitt av prosesser man aldri er ferdig med- møter, sammenslåinger og ekstremt arbeidspress. Nå varsles det tidenes nedbemanning til ansatte og pasientenes store frykt; de er redde for sine liv og helse, for sine familier, for sine arbeidsplasser og fremtiden. Det protesteres i avisinnlegg og demonstrasjoner.
Det kan være liten tvil om hvor pengene forsvinner; med under-finansiering, en enorm administrasjon med skyhøye lønninger, møtevirksomhet og utbredt bruk av konsulenter. Det er på det rene at pasienten i en slik situasjon stiller bakerst i prioritets-rekken, og med ett kan man følge foretakets logikk. For hva skal man med helsepersonell? Sykehus drives jo av foretaket...
Nei - dette tjener ikke pasienter, det er kun vi "på gulvet" som gjør. Nedbemanning av helsepersonell som står pasienter nær kan resultere kun i en utvikling: færre behandlede pasienter, fare for liv og helse, flere sykemeldinger hos overarbeidet personell. På foretakets språk heter det «mindre produksjon» og «mindre inntekt». At foretaket fortsatt mener at de får til ting selv, er et ytterligere bevis på at de har totalt mistet grepet om realitetene av hva de leder.
Jeg har kjempet sykehus- og varslerkampen en stund, og på veien har jeg blitt kjent med fantastiske mennesker. Helsepersonell som uten å tenke på konsekvenser for seg selv sier ifra om uverdige forhold, skriver, demonstrerer, sier opp i protest eller blir sagt opp. Det er også en grunn til at de gjør det. Helsenorges situasjon er uutholdelig og styringene av foretakene umenneskelig. Man må oppleve det, som helsepersonell, som pasient eller pårørende - for å se galskapen. Man må oppleve det - eller, i foretakets tilfelle, høre på mennesker som formidler disse viktige erfaringer.
Jeg har tilgode å se helsesjefer som klarer å si sin mening og trekke seg fra sine verv i protest mot de ekstremt pasientfiendtlige endringene i systemet. De få som har gjort det vekker den største respekten hos befolkningen og har en enorm rolle i å få til systemendring.
Jeg har tenkt ofte på hvordan det er mulig at ingen i foretakets ledelse kommer ut og sier «beklager, dette er farlig for pasienter og går ikke lenger» og løfter dette opp på nasjonalt nivå. Det er så og si nesten like ille overalt-se på Sykehus Innlandet, kamper i Nord Norge , Oslo prosesser hvor Aker ble stengt og Ullevål nå trues. Tenk om noen direktører og klinikksjefer i vårt foretak skulle gå av i protest. Kanskje flere hadde "våknet"? Som utvikling i saken viser så er det dessverre ikke en eneste i vårt foretak som har bein i nesa til dette.
Jeg har vanskelig for å tro at direktører, klinikksjefer og styremedlemmer, tilsynelatende vanlige mennesker, kan være med på å treffe slike umenneskelige avgjørelser. Jeg har vanskelig for å tro at våre helsesjefer ikke evner å se konsekvenser av sine valg. Dere er i deres posisjon fordi dere har kompetanse til det, og selv VELGER å ignorere pasienter, pårørende og helsepersonell. Det er trygt å følge strømmen, trygt å føye seg inn i et sykt system. Det er trygt at dersom noe tragisk skulle skje så har dere et allerede pulverisert ansvar; det var ikke Espen Remme som traff en uforsvarlig beslutning, det var foretaket, den enkelte legen eller sykepleieren. Jeg vil at dere skal kjenne på ansvaret deres - alle og enhver!
Dette systemet kommer til å dø ved neste stortinsgvalg. Jeg kan love dere alle at pasienter og helsepersonell skal jobbe for å fikse dette!
Til sist så vil jeg utfordre fylkeslegen:
For flere år siden varslet jeg tidligere fylkeslege om potensielt livsfarlige forhold. Han hadde ingen planer å gripe inn fordi han mente foretaket kunne selv organisere virksomheten som de ønsket, skulle selv ordne så det var forsvarlig....Nåværende fylkeslege, kan neppe være i tvil om at foretakets planer VIL ende i et liv- og helsetap.
Skal vi tolke fylkeslegens taushet som en velsignelse? I så tilfelle håper jeg at fylkeslegen kjenner på ansvaret som fører med foretakets mulige beslutning, i like stor grad som vi helsepersonell gjør og som foretaket burde.
Jeg ønsker å spørre og ber om svar- hvordan ser fylkeslegen sin rolle i den varslede enorme nedbemanningen? Har fylkeslegen ingen planer om å gripe inn?
Til alle dere direktører og ledere som tillater at helse og liv vil gå tapt - dere tilgis ikke, dere vet hva dere gjør. Kjenn på ansvaret deres!
Anna Owczarz
