Hver eneste dag leser jeg i media om overskridelser på offentlige prosjekter – og det overalt i kongeriket.  Og ofte dreier det seg om prosjekter man strengt talt aldri burde ha startet på. I alle fall ikke før man hadde råd til å bygge dem. Og vi snakker ofte om enorme overskridelser i forhold til det som er budsjettert.

Før i tida var politikerne langt mer forsiktige med å sette i gang med prosjekter så lenge man ikke hadde pengene. Politikerne var den gang først og fremst opptatt av å bevilge penger til det som var lovpålagt. Og den gang var nøysomhet noe man levde etter.

Grenseløs pengebruk

Men i dag synes det ikke å være noe som hefter. Noen politikere synes å mene at penger er det mer enn nok av i samfunnet. Pengebruken er grenseløs eller for å si skandaløs.  Årsaken er kanskje at vi i dag har fått en helt annen politikergenerasjon enn det vi hadde før. Dette er folk som er blitt vant til privat rikdom. Før i tida visste de fleste politikerne at det lå mye hardt arbeid bak hver krone man tjente. De fleste politikerne hadde faktisk et vanlig arbeid i tillegg til det å drive med politikk.  Nå er det drømmerne som har overtatt styringen. Mange rikspolitikere er i dag «broilere» som aldri hatt en vanlig jobb etter å ha studert et halvt liv.

Hvor er bondevettet?

En gang hadde politikerne i tillegg en stor porsjon bondevett i hodet sitt. Og dette vettet ble brukt med forstand. I dag synes det å være lite bondevett igjen. Det ser heller ikke ut til at all verdens eksperter som koples inn, har noe særlig til bondevett.

Det synes som om at man i den teoretiske utdannelsen de fleste politikere og eksperter har vært gjennom, helt har glemt hva bondevett og godt skjønn er. Det er ikke med i timeplanen.

Skulle man bygge et hus eller en vei før, var det gjerne politikere som kunne lese og forstå en tegning som også skulle gjøre vedtak. Når man får prosjekter til politisk behandling i dag så følger det all verdens tegninger og flotte illustrasjoner med. Alt virker så enkelt og greit. Men forstår dagens politikere det som legges frem?

Roper på advokatene

Problemet er at de som skal bygge og gjennomføre prosjektene ofte møter på de samme utfordringer som også tidligere byggere har møtt. Den gang var det lagt vekt på erfaring og kunnskap. Nå synes det å bli lagt lite vekt på nettopp slike egenskaper. Og møter man et problem på byggeplass så roper man på advokatene.

Før i tida visste man hvem som hadde ansvaret for det som skulle gjøres uansett hvilken side man representerte. Man visste hvilke fullmakter man hadde. I dag er disse fullmaktene blitt sterkt redusert og ansvaret har blitt pulverisert. Man skylder på alle og hverman når det går galt. Og det går ofte galt.

Og får man et problem så skal det lite til før saken havner i rettsapparatet. I dag er det advokatene som tjener aller mest på bygge- og anleggsprosjekter i Norge. Mens vi for 30 år siden hadde en håndfull entrepriseadvokater i Norge, synes det i dag å være mange tusen slike advokater. Og rettsaker koster. Samlet bruker vi milliarder av kroner på saker som kunne vært løst med minnelighet om bondevettet fortsatt var der. Det er vel på ingen andre områder advokatfirmaene i Norge tjener så mye penger som på eiendom, bygg og anlegg. I tillegg har vi fått en helt ny gruppe mennesker som har sugerør rundt i all verdens offentlige virksomheter – nemlig informasjonskonsulentene og deres firma. De har gode dager når problemene kommer.

Gigantomi?

Og skal det bygges – så skal det være stort og flott. I tillegg har man fått all verdens regler og «Tek-er» (Tekniske forskrifter) som gjør at alt blir langt mer komplisert og langt dyrere enn tidligere.

En ting er å bygge en barnehage, en skole eller et sykehjem. Men dette skal også driftes. Og ser man stort på det så er det drifta som ofte blir ødeleggende for f eks en kommunes økonomi på lang sikt.

Og hvem er det så som må betale for alle de storslåtte, ikke lovpålagte prosjektene som ender med enorme «tap». Det er selvsagt skattebetalerne som må ta regninga. Men taperne blir også de gamle og syke menneskene som har lovpålagte rettigheter, men som kommunene ikke har råd til å følge opp. Disse eldre og syke menneskene har ikke som mange som snakker for seg i de politiske fora. Derfor glemmer mange av dagens politikere dem som har bygget landet.

Mens det flommer over av ansatte i en ny og moderne barnehage, er det heller tynt med bemanningen på et sykehjem. Forstå det dem som kan. Det synes å være en ulik praksis også på det som er lovpålagt.