Det skal bli spennende å se hvordan det politiske landskapet i Norge vil utvikle seg de neste årene.  Veldig mange kommentatorer stiller store spørsmål til hvordan det vil gå med Ernas utvidede regjeringen. Stemmer meningsmålingene kan fire-partiregjeringen få et kort liv. 

Problemet er at mange politikere beruses av makt. De føler seg uovervinnelige. Og på en eller annen forunderlig måte synes de å miste evnen til å høre på hva folk flest mener og sier. De er seg selv nok.  Men det kommer en dag også for maktmenneskene. Mister en politiker bakkekontakten kan det gå mot en hard landing både for statsministre og partiledere.

To partier kan forsvinne

Nå er det fare for at minst to politiske partier i Norge forsvinner. Skjønt fare – trenger vi disse partiene spør mange. Problemet er at dette er partier som er i ferd med råtne innenfra.

Venstre er på kanten av stupet. Partiledelsen bidrar til splittelse og avskalling. Partilederen har en tabbekvote lenger en lang, men tar hun lærdom av sine feil? Det tviler ikke bare jeg på, men også mange Venstre­-velgere.

Kristelig Folkeparti har gått inn i regjeringen som et delt parti. Og starten som regjeringsparti har ikke vært god. For å samles om en regjeringsplattform har ikke minst Erna måtte svelge mange kameler. Nå krangler de nye regjeringspartiene som hund og katt om hva som egentlig ligger i formuleringene i den nye plattformen. Selv om det var den blå siden i KrF som gikk inn i regjering, er det et hav mellom det KrF (blå) står for og mener og det som FrP kjemper for. Hva Venstre mener er ikke riktig enkelt å forstå. De er mest opptatt av å legge ned alt som ikke er lokalisert til de store byene. 

Det kan ikke være lett å sitte i en regjering hvor statsrådene er uenig i mange store og viktige saker. Det kan heller ikke være lett å være mening medlem i partiene som nå danner regjering, når man gang på gang opplever at det gjøres vedtak som medlemmene er sterkt uenige i.  Det er et regjeringshus på utrygg grunn.

Ellers er det grunn til å spørre om det er så få kandidater å velge mellom når man skal finne statsråder, at Erna kun må lete blant venner og i noen få familier. Jeg trodde man hadde lært av det som i sin tid var Aps ulykke. Kameraderi bygger ikke tillit.

Makt korrumperer

Historien har vist at også ledere i andre partier har mistet bakkekontakten. I Arbeiderpartiet gremmes man fortsatt over alt det rare Thorbjørn Jagland gjorde. «Det norske hus» raste sammen. Det samme gjorde partiet.

Men dessverre er det mange AP-ledere som er blitt så beruset av makt, at de glemte sine velgere. Dersom det viktigste målet for en statsminister er å få et internasjonalt godt betalt verv når tiden kommer, er man på gale veier. Jeg vet ikke om Erna eller andre av hennes statsråder har slike ambisjoner, men det skal ikke forundre meg.

De norske makthaverne synes å ha en lemfeldig omgang med pengene når det er snakk om å støtte internasjonale prosjekter. Pengene sitter ikke like løst når man skal bevilge penger til eldreomsorg eller andre helt nødvendige tiltak i eget land. For øyeblikket synes en av regjeringens viktigste oppgaver å være at Norge får en fast plass i Sikkerhetsrådet i FN. Men for å få plass der må det brukes veldig mange penger. Noen lurer på om man må kjøpe seg plass. Men er det verdt prisen?

Selvsagt må mange lokale politikere ha vanskelige dager når deres sentrale kollegaer synes å glemme det som virkelig  berører den jevne kvinne og mann i dette landet.

Finurlige regnestykker

Det å sitte i en regjering med kostnadspartier har sin pris.  Det bevilges mange penger til håpløse prosjekter og nye ordninger. Gigantomien sprer seg både når det gjelder sykehus, kulturhus og samferdselsprosjekter.

Nå har vi fått noen store ekstraordinære kostnader i statsbudsjettet knyttet til 22.juli-tragedien hvor et helt regjeringskvartal ble smadret og et fatalt forlis av en fregatt på grunn av elendig sjømannskap. Dette må jo erstattes. Nå skal man lage nye finansieringsordninger slik at nye oljemilliarder kan brukes for å dekke bunnløse sluk. Nøkternhet er et ord man ikke lenger bruker i Regjeringen – skjønt det brukes selvsagt når det er snakk om å bevilge penger til de svake gruppene i samfunnet vårt. Da er alt plutselig så vanskelig.

Norge taper årlig milliarder av kroner på feile innkjøp og dårlig skjønn. Men uansett hvor store feil som gjøres, så stilles ingen ansvarlige til regnskap. Noen personer har blitt flyttet på, men nesten ingen mister jobben eller sine gode lønnsbetingelser og andre fordeler. Hva gjøres for å hindre at dette gjentar seg til en stadighet? Veldig lite tror jeg.

Er det rart at politikerforakten i Norge øker!