Når folk stiller til viktige politiske valg og blir valgt så har de som politikerne også forpliktet seg til å følge opp sine velgere. De er folkets tillitsmenn. Jeg tror mange politikere i tidligere tider var bevisst dette. Den gang var det også en helt annen politisk kamp enn i dag. Gjorde man ikke som velgerne sa, så ble vedkommende politiker kastet ved neste valg.

«Fred» er ikke alltid det beste

I årevis har vi (velgere) latt politikerne være i fred. Vanlige folk har vært opptatt av sitt og sine. Mange av de velferdstjenestene som man i tidligere tider sloss for, er blitt en selvfølge. Dermed har ikke vanlige folk brydd seg så mye om hvem man har valgt inn i kommunestyrer, fylkesting eller i Storting. Politikerne på Stortinget er jo så langt unna, og få eller ingen vet vel hva de ulike representantene styrer med. Vi vet at de sitter i en eller annen komite, men hvilken komite? Ja, de færreste vet vel navnet på dem som representerer oss.

De må vite hvor de kommer fra

Før i tiden var det ikke tvil om hvor de ulike stortingsrepresentantene kom fra. De sloss for sitt distrikt og sine velgere. Nå er alt blitt som en stor grå masse. Selvsagt var det partipisk også før, og den er der fortsatt. Men «pisken» brukes fortsatt, nå på en annen måte. Sakte, men sikkert blir alle nye stortingsrepresentanter «hjernevasket» slik at de i ett og alt føyer seg inn i rekkene. De vet knapt hvor de kommer fra.

Beinhard sentralisering

Vi ser et godt eksempel nå. Høyre med Erna i spissen gjennomfører en beinhard sentralisering i Norge. Det som skjer i helsesektoren hvor sykehus etter sykehus blir ofret på sentraliseringens alter, er et grelt eksempel. Men hva gjør stortingsrepresentantene som representerer de distrikt som blir ranet. I år etter år har de nesten ikke gjort noe. Nå heldigvis har noen våknet opp. Nå står noen frem for sine velgere. Det er lovlig sent riktignok, men det er bra. Men dessverre er det ikke alle som står frem. For noen er det aller viktigste å holde seg inn med dem som bestemmer, dem som sitter med makta.

Folket har våknet

For at våre tillitsmenn skal våkne, må folket mobiliseres. Og det skjer nå for fullt overalt rundt på Nordmøre. Nå kommer vanlig folk opp på barrikadene. Mange med sine bunader. Det ropes så kraftig at vi endelig når frem også i de store mediehusene. Nå er det få i Norge som ikke har hørt om ranet av fødeavdelingen i Kristiansund. Nå er det få som ikke vet hvordan nordmørsbunaden ser ut.

Det at nordmøringene har fått nok, oppdaget også våre lokale tillitsmenn i kommunestyrene rundt om. Nå slår de lokale politikerne ring om sine velgere, sitt distrikt, sitt Nordmøre. Nå står politikerne på Nordmøre endelig sammen. Vi får håpe at det ikke er for sent. Nei, jeg tror ikke det er for sent.

Partitopper skjelver

De store partiene skjelver. De ser at meningsmålingene går feil vei. De ser at de partiene som taler folkets vilje øker sin oppslutning, mens de som skal forsvare håpløse helseforetaksmodeller og andre byråkratiske påfunn, taper.

Derfor er den kampen nordmøringene nå har startet så viktig. Skal Norge komme videre må vi nemlig ha politikere på alle plan som ser sitt folk – sine velgere. Vi må ha politikere som er villig til å sloss for velgerne sine.

Stortingspolitikerne må ta ansvar

Nå blir dessverre noen stortingspolitikere mest kjent for den skjødesløse måten de har fylt ut sine reiseregninger på. Jeg fatter ikke at Stortingets representanter som andre nordmenn, ikke kan følge alle de lovene som Stortinget har vedtatt.

Dersom en vanlig borger i dette land underslår penger fra NAV eller en annen offentlig instans, ja, så følger en politianmeldelse på sekundet. Dersom retten følger påtalemyndighetene om at det bør ilegges straff, så blir det fengselsstraff og dom der og da. Skal Stortinget gjenvinne sin tillit må det ryddes på Løvebakken.

Ansvar overfor velgerne

Mitt håp er at politikerne på alle plan ser hvilket ansvar de har for sine velgere. Alt for mange velgere tror at deres stemme ikke betyr noe. Mange stemmer etter gammel vane. Det vi nå ser på Nordmøre viser at folkets vilje  virkelig betyr noe – og vi ser at dette engasjementet blir langt merke til.

Jeg håper at alle som stiller til valg kjenner sin besøkelsestid. Jeg håper at skal man lykkes i sitt politiske liv, ja, da må de følge sine velgere. De må lytte til folket. «Grasrota» ligger der – og den er ikke død. Den rører faktisk på seg.  Ellers er det mitt håp om at vi får andre enn bare «broilere» som engasjerer seg i det politiske liv.

For mange politiske ledere fremstår det grasrotopprøret vi nå ser rundt om som et sjokk på «eliten» i Norge. Takk og pris er det noen som har gitt dem dette sjokket. For min del er jeg selvsagt veldig fornøyd med at det er nordmøringene som nå viser vei.

Nordmøringene har forstått at nok er nok. De krever handling fra sine tillitsmenn. De godtar ikke lenger at politikere opptrer som administratorer som i ett og alt følger byråkratenes ønsker og innstillinger. Politikerne er faktisk byråkratenes sjefer – og ikke omvendt. I mange år har det virket som om det har vært omvendt. Nå må politikerne ta makta tilbake. De må alle tenke mer på sine velgere enn hva de får av godtgjørelser i kroner og ører for sine «politiske bein». Gjør de det får politikerne også en «lønn» mens de enda er på jorda og de vil få et godt ettermæle som vil gå over i historien.  Et godt ettermæle må da være bedre enn et dårlig ettermæle.