Min oppvekst var i krysset Langveien/Repslagergata («Den Røde Allee»), med aktive sosiale og politiske foreldre nær sagt på alle bauger og kanter. I gutteår er vel leken og skolegang det viktigste. I videre oppvekst var det vanskelig å komme forbi det aktive politiske livet i strøket.
Her var alle partier og meninger tilstede, men hovedfargen ble gjenspeilet i begrepet «Deen Røde Allee». Det var arbeidsfamilier med meninger om samfunnet og hvordan det skulle se ut, og som brukte tid og krefter på å lage en bedre hverdag for alle. Et av de største kollektive løftene vi opplevde var vel Dalabrekka skole, som stod ny i 1959. Jeg fikk gleden av å begynne på denne i 1960. For folke-skolene var det obligatorisk med 1.mai-tog fram til 1966, som en del av allmenn-dannelsen. En heder for de som hadde gått foran oss for en lysere og bedre framtid. Andres oppvekst hadde innslag fra andre fysiske og sosiale miljøer som farget sjel og sinn.
Forskjellen kunne være stor fra by til bygd, men i hverdagen var det også store fellestrekk. I et samfunn preget av store klasseforskjeller var kampen mot grådige arbeidsgivere, væreiere og rikmannsvelde, hadde vanlig folk slått seg sammen for å forsvare seg. Være seg det var i fagforeninger, fiskarlag, bondelag og ideelle lag , som Sanitetskvinner og andre for å ta vare på hverandre og etablere velferds- og støttetiltak. Organisering, samhold og felleskap ble verktøy, som skritt for skritt la på plass byggeklosser for at det etterhvert ble en kollektiv velferd.
En lønn å leve av, en arbeidstid å leve med, gratis helsetjeneste, gratis utdanning og retten til tak over hodet kom ikke som rause gaver fra de rike, men som et resultat av at kvinner og menn festet grep om sin hverdag og virkelighet.
Ovennevnte elementer skal være kjølen og ballasten når vi skal bygge et solidarisk samfunn for alle. Vi må tåle skarpe meningsutvekslinger underveis, og slik skal det være, men de overordnede visjonene må vi ta kampen for hvor vi enn kan.
I rådende politikk er det nærmest en parademarsj i en allianse mellom politikere og direktører å nedvurdere og diskreditere det som har vært bygd opp. Forvaltnings- virksomheter som var redskaper for samfunnsbygging er gjort om til butikk og profittmaskiner for finansinstitusjoner og pengesterke.
Grov oppsummert kommer dette best til uttrykk gjennom den enorme veksten i finansinstitusjoners og privates profitter. I sin kjerne er dette et rent tjuveri av innsatsen fra de som har lagt skuldrene til for å bygge samfunnet.
I sin tjeneste har de en gruppe som skiller seg sterkt ut og som har fått fullmakter utover enhver forstand i vårt samfunn som kan smykke seg med tittelen direktører, hvor avlønningen øker med antall titler som kan smøres på. «Fint skal det være om halve baken er bar», sier et godt folkelig ordtak om den slags jåleri.
De rådende ideer i denne gruppen er helt åpenbart at samfunnet kan styres og utvikles gjennom økonomiutdanning, datateknologi og excellark, som kjøl og ballast. Ideer som solidaritet og et samfunn for alle gir ingen avkastning og skal på skraphaugen, for de kan ikke skape verdier på et excellark eller i et aksjeselskap
Nå er du grovt usaklig vil noen si, og helt greit, jeg kan utmerket godt leve med det. Mine og sikkert mange andres erfaring er at det er ikke mindre usaklig når det vises til direktørenes og deres oppdragsgiveres metoder for å tukte vanlig folk for å slåss for sine sykehus, fødeavdelinger, jernbaner, skoler, offentlig omsorg osv.
Om en ønskedrøm skulle gå i oppfyllelse måtte det være å plasere direktørene, med og uten jåleri, på en øde øy med økonomiutdannelse, pc og excellark. Selvfølgelig uten at de fikk med seg noe hjelp av den velferd som andre har bygd opp. Ei øde øy omgitt av flo, fjære, tang, tare og gråmåser som selskap.
Det overlates til fantasien, hvor fornøyelig eller mistrøstig dette ville oppleves.
Kanskje ville noen av direktørene flykte tilbake til et solidarisk samfunn for alle?
Og husk – vår tanke er fri!
